Jeg trives best i åpent landskap
“Jeg var i trengsel og ropte til Herren, han svarte og førte meg ut i åpent land.” (Salme 118,5)
Det er i de øyeblikkene jeg har det som tøffest at jeg virkelig skjønner at jeg trenger å leve tett inntil Jesus. Så er det også sånn at det er lett å tro at en kan klare seg uten Gud i perioder når livet kjennes enkelt og greit. I et bilde viste Gud meg at det ikke trenger å være sånn. Han talte til meg med et løfte fra sitt ord: “Jeg vil føre deg ut i åpent land!” Det var i en periode hvor jeg syntes at livet bød på litt for mange utfordringer på en gang. Samtidig hadde jeg en sterk lengsel etter å bli bedre kjent med Jesus, og jeg brukte mye tid på å søke hans plan for mitt liv.
Så fikk jeg se meg selv i en jungel. Rundt meg var det bare tett skog. Trærne strakk seg så høyt at sollyset ikke nådde ned gjennom grenene. Det var vanskelig å se noe særlig lenger enn en meter av gangen. Jeg kunne ikke stole på min egen retningssans, ettersom jeg var omsluttet av kratt og greiner uansett hvor jeg snudde meg. Det eneste som gjorde meg i stand til å finne veien gjennom jungelen, var at Gud ledet meg skritt for skritt. “Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.” (Sal 119,105). Jeg klamret meg fast til hans ord. På den måten gikk jeg meg ikke vill. Samtidig måtte jeg slite mye for å kave meg gjennom den tette skogen. Det var anstrengende og jeg ble raskt sliten. Men Gud ga meg lov til å sette meg ned og hente nye krefter, før han førte meg videre på vandringen. Jesaja 40,29 ble min trøst: “Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke.”
Så forandret bildet seg. Jeg så meg selv på en åpen slette uten noen trær eller hindringer. Sletta var så lang og bred at den bare forsvant ut i horisonten, uten å vise hvor veien gikk. Det var ingen oppgått sti som viste hvor jeg skulle gå, eller skilt som fortalte retningen. Da forsto jeg at det er avgjørende å bli ledet av Gud også når vi har det bra. I perioder hvor livet er uten bekymring og hindringer, er vi minst like avhengige av Gud for å følge han. For vi kan stå å se utover sletta og stake ut kursen på egen hånd, uten å oppdage at vi havner i feil retning. I vår glede over at økonomien begynner å ordne seg, forholdet til kjæresten blir bedre, tjenesten skyter fart og mennesker blir frelst, så er det fristende å vandre lykkelig avgårde og ikke involvere Gud i små og store avgjørelser for veien videre.
Når vi innser at vi trenger å søke Guds ansikt og hans råd minst like mye på glade dager, blir det også lettere å hvile i Guds nåde. Da trenger vi ikke tviholde på det vi sliter med for å leve nær Gud. Vi behøver ikke lete etter dårlige sider ved oss selv for å holde stoltheten i sjakk. Vi er kjøpt fri fra det strevet. Prisen er betalt, og vi er fri fra fordømmelsen og nederlagene. Det er den gleden vi skal få leve i, vokse i og tjene i. I glede skal vi få gå på den veien som Gud viser oss. Om vi tar noen avstikkere underveis, så har Gud fortsatt kontrollen. Han hjelper oss så vi kommer inn på riktig kurs igjen.