“Tålmodighet er en dyd”, er et gammelt ordtak. I Bibelen står det ganske mye om å vise tålmodighet. I Forkynneren 7,8 står det at tålmod er bedre enn hovmod. Jeg tenker at hovmod peker på meg selv, mens tålmod peker på Jesus. Hovmod er å stole på mine egne evner til å fikse livet. Tålmod er å tro at Jesus er selve livet. Tålmod. Mot til å tåle. Jesus tålte den urett som rammet ham, fordi han visste at det han led ville gi frihet til mange (Heb 12,2). Det vitner om styrke, ikke om svakhet, å være tålmodig.
Tålmodighet utstråler tillit. Det er noe attraktivt ved mennesker som ikke krisemaksimerer enhver utfordring de møter på i livet. Troende som stønner og klager over alt som ikke er slik de ønsker det skulle være, har kanskje rett til å være misfornøyde. Men likevel demonstrerer de en mangel på tillit til at Jesus har kontrollen og at han gir oss det vi trenger. “Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting”, sier salmisten i salme 23. De sju ordene er de jeg bekjenner mest i tider med usikkerhet og uro. Inni meg kan jeg nok av og til la meg vippe av pinnen av utfordrende omstendigheter. Som regel skjønner jeg etter en stund at grunnen til det er at jeg håper omstendighetene skal forandre seg, så jeg igjen kan ha fred. Det er bare det at når én ting har ordnet seg, så dukker det gjerne opp en ny utfordring. Og sånn går no dagan. Det kalles livet. Men i stedet for å søke indre fred i ytre omstendigheter, kan vi velge å stole på Jesus og be til han. Det innebærer et paradigmeskifte, en endring av fokus. Når vi overgir våre drømmer, utfordringer, lengsler og frustrasjoner til Jesus, så tror vi at han tar hånd om våre behov.
Tillit er dermed det samme som å ha tro. Jesus sier: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet” (Joh 14,27). Det er en gave, ikke et strev. Jesus fôr opp til himmelen og sendte sin Hellige Ånd til oss. Den Hellige Ånd i våre hjerter er Guds fred. Den Hellige Ånd som gir liv til det skrevne Guds ord er hans fred. Når vi stopper opp og spør Gud om visdom i ulike situasjoner, vil han villig gi oss det (Jak 1,5). Når vi inkluderer Gud i hverdagslige utfordringer, samt små og store avgjørelser, vil han lede oss. Mens vi venter på at Guds løfter skal bli en realitet i våre liv, når vi utholder prøvelser og tøffe situasjoner, kan vi ha fred.
Men hvorfor skal vi egentlig være så tålmodige? Kan ikke Gud bare velsigne oss og gi oss alt vi trenger med en gang? Hva er det vi skal være tålmodige for? Det er jo selvsagt, kan du sikkert si. Vi kan jo ikke kreve av Gud. Han er suveren og vet når han kan gi oss det vi ber om. Det er jo ikke sikkert vi er klar for å ta imot det vi ber om her og nå. Det er nok noe i det resonnementet. Men det betyr ikke at vi skal la være å be om det vi drømmer om. Nei, vi kan be med frimodighet, og tro at Gud svarer vår bønn. “Med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus” (Heb 12,2). Tålmodighet handler derfor kanskje vel så mye om ha forventing om det vi drømmer om, som det å takle å ikke ha det. Kanskje er det nettopp den forventningen som forbereder oss på det alt det gode som ligger der framme. Og kanskje det ikke er så lenge til. Kanskje har vi allerede fått det.