Skapelsesberetningen i det Gamle Testamentet kan leses bokstavelig eller ikke. Men budskapet om en aktiv Gud som skapte menneskeheten for å ha nær relasjon med oss, skinner tydelig gjennom. Vi er hans idé, ikke et resultat av tilfeldig kjemi i universet for noen milliarder år siden. Denne forståelsen er utgangspunktet for resten av dette innlegget.
I 1. Mosebok kap. 1 leser vi at mennesket ble skapt i Guds bilde. Ikke sånn at vi er lik Gud. Vi er snarere et avbilde av hans natur, en skygge av hans karakter, bærere av hans DNA. 1. Mosebok kap. 2 beskriver at Gud ga mennesket en fysisk kropp (formet av støv fra marken), og han blåste sin pust av liv inn i den. Livets pust, neshâmâh på hebraisk, kan oversettes sjel og ånd. Dermed er vi både ånd, sjel og kropp. Og vi er plassert på jorda, som er en viktig del av Guds skaperverk. I Det Nye Testamentet beskrives det at alt er blitt til ved Kristus (Joh 1,3), “for i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige” (Kol 1,16a), både jorda og vår kropp (det synlige), og vår sjel og vår ånd (det usynlige). Vi er altså hele mennesker, skapt i Guds bilde.
Så ble det dessverre krøll på tråden. Synden kom inn i verden ved én persons ulydighet, Adam, og gjennom han ble alle mennesker og hele skaperverket dømt til å bære konsekvensene gjennom smerte, strev og død (noe vi kan lese om i 1. Mos 3,17 19 og Rom 5,12). Kapitlene 3-11 i 1. Mosebok beskriver en spiral av brutte relasjoner. Hele skaperverket led på grunn av menneskenes brutte forhold til Gud og hverandre. Guds nåde hindret ham i å ødelegge hele menneskeheten, og den midlertidige løsningen ble i stedet forvisning fra hans nærvær (1. Mosebok 3,23).
Et viktig (og kanskje finurlig) spørsmål å stille er: Mistet menneskeheten Guds avbilde etter Adams fall? Var det helt tapt? De som argumenterer for forutbestemmelse (predestinasjon), vil mene at Guds bilde i mennesket var fullstendig tapt etter fallet, ergo er det kun de Gud har utvalgt som kan kjenne Guds kall til omvendelse og evig liv. En innsigelse mot denne forståelsen er at Gud åpenbarte seg for og snakket med mennesker også etter fallet. Han salvet prester, profeter og konger med sin Ånd, for å representere ham og være hans sendebud til folket. Det betyr at noe i en person fortsatt var i stand til å ha kontakt med Gud og forholde seg til ham. I stedet for å tenke at Guds bilde i oss ble tapt da synden kom, er det mer hensiktsmessig å se det som ødelagt eller brutt.
Den varige løsningen på den brutte relasjonen med Gud kom med Kristus Jesus, som er det synlige bildet på den usynlige Gud (Kol 1,15). Gud ble menneske slik at menneskeheten igjen kan ha nært fellesskap med sin skaper. Det er et mirakel, akkurat som selve skapelsen. Et eksempel i Bibelen som forklarer hva som skjer i dette mirakelet, leser vi om da Jesus samtalte med fariseeren Nikodemus om behovet for å bli født på ny. Jesus sa at “Ånden føder ånd” (Joh 3,6). Det vil si at den Hellige Ånd (Guds ånd) puster nytt liv i vår ånd. Profeten Esekiel forutså dette flere hundre år i forveien: “Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden” (Esek 36,26). Paulus kaller det den nye skapningen, og fastslår at hensikten med gjenopprettelsen er at menneskene skal bli forsonet med Gud (2. Kor 5,17-18).
Paulus snakker også om at kristne “blir forvandlet til hans bilde” (2. Kor 3,18). Det greske ordet for bilde er eikon, som betyr ikon, og kommer fra en rot som betyr likhet. Når vi som troende mennesker følger Jesus og lar hans Ånd forvandle oss, så blir bildet av Jesus i oss mer og mer synlig. Å bli forvandlet til hans bilde innebærer dermed en prosess: Bildet blir gjenopprettet gjennom forsoningen (troen på Kristus), det blir forvandlet gjennom helliggjørelsen (i kraft av Guds Ord og den Hellige Ånd), og det vil bli gjort perfekt gjennom forherligelsen (når Kristus kommer tilbake).
Når vi tror at ethvert menneske er bærere av Guds bilde, uansett om det er brutt eller i ferd med å bli gjenopprettet, så spiller det liten rolle om en person er en troende eller ikke. Guds bilde er plantet i alle. Hvert individ kan derfor se gjennom øyne som Gud skapte, tenke med kreativitet som Gud la ned, og arbeide med ferdigheter som Gud ga. En person vil kanskje ikke gjenkjenne eller erkjenne det, men konsekvensen er at hver enkelt person gjenspeiler noe av Gud. Det faktum at ingen ser nøyaktig like ut, og at alle har ulike talenter og personligheter, taler i seg selv om Guds vedvarende pust av liv i mennesker født inn i denne verden. Teologen Emil Brunner hevdet at det ikke finnes en sekulær verden, bare en skapt verden som er blitt sekularisert. Jesus Kristus døde og sto opp igjen for at hans bilde kan bli gjenopprettet i alle mennesker.
Det gjenopprettede Guds bilde i en troende er kun et resultat av nåde, og ingen kan noen gang gjøre noe for å fortjene det (Rom 3,23-24). Når vi så tror at hver enkelt person er skapt i Guds bilde, viser det oss hvordan vi praktisk må forholde oss til andre mennesker; med respekt sette hverandre fri til å være den Gud har skapt oss til å være. Det utelukker ethvert forsøk på å kontrollere og undertrykke en annen person, uansett om det er i et forhold eller gjennom et regime. Og ettersom livet er en gave fra Gud, så vil vår forståelse gjøre at vi vil beskytte og bevare livet vi har fått.
Når vår selvforståelse er basert på at vi har en gudegitt natur som ble brutt og har behov for gjenopprettelse, så bør det gjøre oss ydmyke. Når vi ser på alle mennesker som skapt i Guds bilde, og dermed er like verdifulle, bør det fylle oss med kjærlighet. Når vi ser på Kristus som det perfekte bildet på Gud, boende i den som tror ved sin Ånd, da bør det gi oss håp.