Nå har jeg vært en troende i over 20 år. Nå fikser jeg det, kan jeg tenke. Dette kristne livet. Vi kan faktisk bli bedre og bedre på å være kristne bare ved å oppholde oss lenge nok i kristne kretser. Vi kan ta oss sammen, lære av andre, og etterhvert føle at vi fikser det. Så har vi plutselig blitt ‘flinke’ kristne. Men, hallo! Var det ikke det jeg erkjente da jeg kom til tro på Jesus første gang, at jeg ikke fikser det selv? Hva er annerledes 20 år etter? Egentlig ingenting. Jeg er like avhengig av å leve tett på Jesus nå som da (se min tidligere post: Tett på Jesus). Jeg er like avhengig av å ha fellesskap med andre troende for å hente kraft og styrke, og for å bli utrustet til å gjøre godt. Det kristne livet kan ikke leves alene. Jeg trenger Jesus og hans stadig livsforvandlende kraft, og jeg trenger andre troende i livet mitt. Jeg trenger å løfte blikket til Jesus Kristus i bønn, tilbedelse og lovsang, mens jeg hengir meg til ham. Jeg trenger å bli minnet på hensikten med hvorfor jeg er her. Jeg trenger like mye den gode, trosbyggende undervisningen som hjelper meg til å ha rett fokus i hensikt og handling. Jeg trenger å legge ned mine egne ambisjoner og huske at det ikke handler om meg. Jeg trenger å minne meg selv på at Guds kirke er til for alle mennesker i hele verden. “For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv” (Joh 3,16).
Avsides med Jesus, alene og sammen med andre. Der blir perspektivene mine justert. Der kjenner jeg at jeg lever, og at jeg fylles med tro og håp. I hans nærvær river jeg ned de tankene som lurer meg til å tro at jeg fikser dette livet på egenhånd, idet jeg igjen (og igjen) bekjenner min avhengighet av Jesus Kristus, og takker han for det han allerede har gjort ferdig for meg på korset. Uansett hvor mye jeg anstrenger meg eller prøver å tilfredsstille Gud, så kan jeg ikke legge noe til eller trekke noe fra det han allerede har gjort. Uansett hvor flink jeg har blitt til å gjøre de riktige tingene, kan jeg ikke fortjene Guds kjærlighet mer enn den dagen jeg oppga alt strev og bare tok i mot. I Romerbrevet forteller Paulus om en kirke som “brenner for Guds sak, men uten forstand. De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet” (Rom 10,3). Det hjelper derfor ikke om vi er blitt flinke til å takle livet og omstendighetene rundt oss, hvis vi stadig glemmer at vi er rettferdige kun fordi Gud har gjort oss rettferdige ved sin sønns Jesu Kristi død og oppstandelse. Alt annet er konsekvenser. Av nåde er vi frelst, derfor lengter vi etter at Gud skal forandre oss til å bli mer lik ham, så hans tanker kan få prege oss og vi kan begynne å gjøre hans gjerninger.
Vi trenger derfor å studere og meditere på Guds ord og bli mer og mer kjent med hans karakter. Dersom vi lever nær til ordet og lar det virke i oss, vil vi i vanskelige situasjoner kunne ta gode valg rett og slett fordi vi har blitt bedre kjent med Jesus. Når hans karakter får prege oss, blir vi i stand til å kjenne i vårt hjerte hva som er rett og galt (se Rom 12,2-3). Vær stille innfor Gud og lytt til hva den Hellige Ånd sier til deg. Gjennom bønn, lovprisning og fellesskap med Jesus kan den Hellige Ånd tale konkret inn i din situasjon. Det krever vilje og tålmodighet. Men når vi begynner å høre etter, så vil vi gjenkjenne Guds stemme og forstå hva han ønsker for oss. Gud er vår Far. Han har skapt oss, og han elsker å ha fellesskap med barna sine.
Jesus sa: “Jeg er veien, sannheten og livet” (Joh 14,6). Når vi holder oss nær til Jesus, kan vi ikke gå oss bort.