Den 12. mai i 1991 erfarte jeg hva det vil si å komme hjem. Da kom jeg hjem til Gud. Ikke bokstavelig talt, men åndelig sett. Jeg opplevde å finne meg selv i Guds åpne armer. Der fant jeg glede, trygghet og hensikt med livet. Livet mitt ble snudd på hodet, rett og slett (se min første post: Nytt liv. Et tilbakeblikk).
Både før og etter den dagen har det vært vennskap og fellesskap med andre troende som har betydd mest for utviklingen av relasjonen min med Gud. Så hvordan kan vi som enkeltmennesker og fellesskap bygge et hjem, som hjelper hverandre til å leve ut fra det nye livet som Gud har gitt? Et liv som pulserer i relasjon til Gud og andre mennesker.
I Johannes kapittel 11 i Bibelen leser vi om Lasarus, en venn av Jesus, som døde. Han ble salvet, bundet opp med et likklede og lagt i en grav. Jesus kom til graven fire dager etter at Lasarus var død. Han var opprørt og lei seg da han gikk bort til graven – som på den tiden var en hule med en stor stein foran åpningen:
39 Jesus sier: “Ta steinen bort!” “Herre”, sier Marta, den dødes søster, “det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.” 40 Jesus sier til henne: “Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?” 41 Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: “Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. 42 Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.” 43 Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: “Lasarus, kom ut!” 44 Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: “Løs ham og la ham gå!”
Lasarus ble levende igjen! Husk at det var Jesus som vekket Lasarus opp fra de døde. Det var Jesus som sa “Lasarus, kom ut!” Guds sønn, med makt til å reise opp fra de døde – han var det som løftet Lasarus opp fra dødsriket og ga han livet tilbake. Ingen av de som sto rundt graven kunne gjøre det. Bare Jesus har den autoriteten over liv og død. Vi kan ikke frelse noen. Bare Jesus Kristus er den som frelser og gir nytt liv.
Så hva er det vi som troende kan bidra med? Jesus sa til menneskene som sto rundt graven: “Løs ham og la ham gå!” Lasarus kom gående ut av graven som en mumie, med likkledet bundet rundt hele kroppen og ansiktet. Ikke veldig komfortabelt, vil jeg tro. Han kunne ikke se så mye, og heller ikke bevege seg fritt. Selv om han sikkert var rimelig glad fordi han hadde stått opp fra de døde (er jo god grunn til å være glad det), så var det vanskelig for han å leve det nye livet som Gud hadde gitt han. For han var jo fortsatt bundet av likklærne. Det var ting som holdt han tilbake, kan du si 🙂 Så hva var det de rundt Lasarus ble bedt om å gjøre? ‘Løs han fra fillene som binder han, og la han gå’.
Hva har denne historien å fortelle oss om hvordan et hjem av troende skal ta vare på hverandre og stadig nye mennesker som kommer til tro?
Et hjem som betyr noe for andre er så tett på mennesker at de ser den enkelte og deres behov. De som sto langt unna graven visste kanskje ikke engang hvem Lasarus var. De hørte det skjedde noe, men de ante ikke hva som foregikk. For å hjelpe mennesker som trenger oss, må vi være der det skjer, og vi må møte mennesker ut fra deres virkelige behov. Og vi trenger å skjønne hva Jesus holder på med. Han er i ‘nytt liv’ bransjen. Vi må ha øynene åpne for hvem han når inn til, og høre når han sier til dem: “Kom ut!”
Et hjem hjelper mennesker av med de gamle fillene, og gir de nye klær. Noen ganger bokstavelig talt, men også i betydning av å legge vekk det gamle og ikle seg det nye livet (se Kol 3,9-14). Som et hjem som bryr seg om andre vil vi bygge vennskap, lede mennesker til Guds ord, være gode forbilder, utfordre og oppmuntre, og se mer av gullet i andre enn de ser selv.
Et hjem gjør ikke folk avhengig av seg selv, men det utruster enkeltmennesker til å leve livet med Jesus på egen hånd og sammen med andre. Et hjem ‘lar de gå!’ De beste vennskapene jeg har, er de som er direkte og åpne – hvor jeg har blitt hjulpet av med fillene; frykten, avvisningen og usikkerheten. Det er der jeg har blitt oppmuntret og elsket for den jeg er, Øystein, skapt av Gud, et mesterverk, skapt til gode gjerninger. Elsket til å være meg. Ikke usikkerheten min, ikke avvisningen min, ikke frykten min. Når noen tror på deg, er det enklere å tro på seg selv, det potensialet Gud har gitt deg og framtiden han har tenkt for deg.
Men vi trenger alle å kle av de gamle fillene for å kunne gå i nye klær. For å gå i fred med tro på at jeg er rettferdig i Jesus Kristus, må jeg erkjenne og bekjenne selvrettferdighet, navlebeskuelse og selvfordømmelse. Det er tøft, og noen ganger trenger vi andre til å gjøre oss klar over hva som binder oss. Ikke med fordømmelse og krav, men med nåde og kjærlighet. “Løs ham, og la ham gå!” Så kan vi gå ut i frihet, ikke bundet av synd og skam, men med løftet hode, med tro på framtida, med tillit til Gud, og med nærhet til hverandre – så vi igjen kan være der når Jesus sier til andre: “Kom ut!”
Gud vil det samme for hver enkelt av oss: Å bygge et hjem som ser de Jesus ser, løser de fra det som holder de tilbake, og lar de gå for å leve et liv med hensikt, i relasjon til Gud og andre mennesker.