I ydmyk forståelse av at vi ikke kan fortjene Guds kjærlighet, er det ganske vanlig å uttale at Gud elsker oss på tross av. På tross av våre feil og mangler, på tross av vår synd. Jeg har lyst til å ta rotta på en slik forståelse.
Jeg henger med på utgangspunktet for tankegangen: Vi er alle syndige, vi har alle vendt Gud ryggen. Ingen kan skryte av sin egen rettferdighet. Gud elsker oss ikke fordi vi har gjort oss fortjent til det. Dermed har Gud valgt å elske oss på tross av vår tilkortkommenhet.
Men la meg spørre deg som er mor eller far, eller som kanskje blir det en gang: Elsker du, eller vil du elske ditt barn på tross av?
Mine barn gjør ikke alltid som jeg vil (bombe!). Sier jeg til dem når de har gjort noe dumt at jeg elsker dem på tross av deres feil og mangler? Selvfølgelig ikke. Jeg sier til dem at ingenting de gjør kan få meg til å elske dem mindre. Jeg elsker de like mye, uansett hva de måtte finne på i livet. Det er den eneste kjærligheten som er betingelsesløs.
Hva er forskjellen, sier du. Å elske på tross av er vel det samme som å elske uansett? Ikke i mine øyne. Den ene beskrivelsen skaper distanse mellom den som elsker og den som blir elsket. Den andre beskrivelsen drar den som blir elsket til den som elsker. Derfor vil jeg aldri si at Gud elsker på tross av. Gud elsker fordi han er kjærlighet (1 Joh 4,8). Gud elsker, for han kan ikke annet. For ingenting kan skille oss fra hans kjærlighet (Rom 8,37-39).
Gud elsker ikke på tross av.
“Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.” (Rom 5,8)
“For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” (Joh 3,16)
Gud elsker fordi han har en uuttømmelig, ubetinget, ubegrenset kjærlighet.
Gud elsker på grunn av.
