Før jeg kom til tro på Jesus og hans frelsesverk, anklaget jeg stadig Gud for alt det fæle som skjer i verden. «Se på alt det grusomme som blir gjort i Guds navn!» sa jeg, og holdt Gud på ti armlengders avstand. En dag traff jeg en som sa til meg: «Det du beskriver er menneskers verk. Hvorfor anklage Gud for det ødeleggende som mennesker gjør, selv om de hevder å gjøre det i Guds navn?»
Guds kjærlighet er mye større enn den som er synlig i verden i dag. Vi leter ofte etter Gud i det synlige, men Gud åpenbarer seg i det usynlige. Hvis vi bare ser rundt oss for å finne ut hvor god Gud er, så har vi satt store begrensninger på Guds gode planer og hensikter for alle mennesker. Da blir Gud liten, og det er lett å tenke at Gud ikke er i stand til å utrette noe:
-
- Vi ser på hverandre. Forhold går i stykker, vi sårer hverandre, bitterhet oppstår, og vi tenker midt i skuffelsen; Gud bryr seg ikke om oss.
- Vi ser på verden rundt oss. Hat, drap og ødeleggelser, naturkatastrofer og krig. Det er lett å si; Gud handler ikke i dag, han er ikke i stand til å gripe inn. Det finnes ingen god Gud.
- Vi ser på menigheten. Kanskje er det lite liv, få kommer til tro og forkynnelsen gir lite håp til hverdagen. Da er det lett å tenke; Gud helbreder ikke i dag, nådegavene fungerer ikke, liv blir ikke forandret.
Takk Gud for hans store nåde! Frelsen er fullkommen, men vi er ikke fullkomne. Ikke jeg, ikke du. Derfor trenger vi alle nåde. Det må alltid være vårt utgangspunkt i møte med alle andre mennesker. Vi kan ikke kreve fullkommenhet av oss selv eller andre.
Vi trenger å se forbi alle de menneskelige begrensningene vi legger på Gud. Hvis vi heller er villige til å se våre egne begrensninger og lar han gjøre sitt verk i oss, da vil Guds rike bli synlig gjennom våre liv, og vi kan gjøre det gode. I Jesu navn.