Det blir mer og mer vanlig å tenke at identitet kun er en følelsesbasert opplevelse. Det er en tidsånd.
Innenfor psykologien forstås identitet i stor grad som en persons selvoppfatning, og den kan per definisjon kun oppfattes subjektivt. Ingen andre kan identifisere seg med hvem du er, for bare du er du. I sosialantropologien snakker man om individets selvforståelse i relasjon til sosial, kulturell og/eller etnisk identitet. Hvordan du oppfatter deg selv formes i en sammenheng, for ‘no man/woman is an island’. En tredje tilnærming hevder at identitetsbegrepet blir for statisk, og at individet er i stadig utvikling og endring. De fleste vil være enige om at det ikke er et enten eller når det gjelder disse tre perspektivene, men et både og.
Men tidsånden har likevel lenge hatt behov for å riste av seg sammenhengen vi står i, og mer ensidig søke selvforståelse inni seg selv. Tidsånden argumenterer omtrent slik: Våre tanker om oss selv formes blant annet av personlighet og erfaringer, men også sammenhengen vi står i. Tro og tvil reflekterer også tradisjoner og verdier som er nedlastet gjennom generasjoner, og selvsagt også egne erfaringer. Men hva er det ingen andre kan påvirke? Jo, våre følelser. I hvert fall er det slik mange tenker om det. Slutningen som er lett å dra, er at følelsene til slutt blir det ene vi kan være trygg på ikke lurer oss, det eneste som sannelig forteller oss hvem vi er. Når vi samtidig anerkjenner at identitetsforming er en dynamisk prosess, vil vår selvoppfatning snart kun handle om hva vi føler om hvem vi er til enhver tid.
Følelsenes autoritet i vårt sjelsliv er i ferd med å bli anerkjent til den grad at det visker ut selvforståelsen som søkes. Behovet for frihet til å være seg selv (et legitimt behov) har blitt til en velmenende og stadig sterkere forventning om å plassere seg selv på en skala fra null til uendelig, et underliggende krav om å finne seg selv i sine egne følelser. Konsekvensen blir et forvirrende føleri hvor alt er sant. Eller ingenting. Dette er identitetsføleriets tyranni. Når holdepunktene for hvem vi er forkastes fordi vi ikke lenger våger å stole på de, kan det banalt sammenlignes med at jeg kaster det norske passet mitt, for så å hevde at jeg er kineser – hvis det er det jeg føler meg som.
Når ble det sånn, at følelsene ble sentrum for vår identitet? Jo, da vi flyttet sentrum bort fra et fastere holdepunkt: Jesus Kristus. En sterk påstand, vil mange mene. Som troende kan jeg sikkert si det, kan du si. Og du kan la det passere og skrive det på kontoen for naivitet og sneversynthet. Men som troende har jeg erfart konsekvensene av å se meg selv i en større sammenheng, og da mener jeg ikke kun i kirkesammenheng. Nei, større enn det. Jeg ser meg selv som elsket av himmelens og jordens skaper, vår himmelske Far. Jeg ser meg selv som påtenkt fra før tidenes begynnelse. Jeg ser meg selv i Kristus Jesus, han som tok på seg all min skyld og skam på korset, for at jeg skal få kjenne ham. Og jeg ser deg slik også.
Å kjenne Jesus, han som er sentrum for alle ting, han som er veien, sannheten og livet, og å kjenne kraften av hans oppstandelse (se Fil 3,10), det er det som setter oss fri til å være oss selv. Å kjenne Jesus vil si å tro. Å tro vil si å tenke og føle og anerkjenne. Først da ser jeg meg selv slik jeg er.
Ja, ja, så hva betyr alt dette, fra den forholdsvis reflekterte innledningen til all denne evangeliseringen? Vel, det er opp til deg. Men fra mitt ståsted handler det om viktigheten av å forstå seg selv ut fra et holdepunkt som aldri svikter. Mine følelser svikter, min selvoppfatning er i endring. Men han som alltid er den samme og som rommer alt mitt og alt ditt, han gir en trygghet som våre følelser aldri kan gi oss. På det fundamentet kan både du og jeg bygge en identitet som reflekterer sannhet om hvem vi er. Et sted hvor også våre følelser om hvem vi er finner fred.