Et spørsmål mange stiller seg, er om Gud bryr seg. Utfordringer i eget liv og verden rundt oss gjør at mange lurer på hvorfor Gud ikke griper inn. Det er et spørsmål som ikke nødvendigvis betviler Guds evne, men heller hans vilje.
Disiplene stilte Jesus det samme spørsmålet:
Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» (Markus 4,37-38)
Disiplene visste åpenbart at Jesus kunne gjøre noe med den vanskelige situasjonen de var i. Men fordi han ikke grep inn da de forventet det, lurte de på om han i det hele tatt brydde seg. Mange mennesker i dag lurer på det samme. De lurer på om Gud bryr seg. For hvis Gud ikke bryr seg, så kan han ikke være god. Og hvis han ikke er god, så vil de ikke tro på en slik gud.
Heldigvis slutter ikke historien med disiplene der. Båten gikk ikke under. Jesus demonstrerte at han brydde seg, men han hadde også en klar melding til disiplene:
Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» (Markus 4,39-40)
Så er det tydeligvis troen Gud ser etter, selv når det stormer som verst. Betyr det at vi må prestere tro før Gud gidder å vise sin allmakt? Slettes ikke. Tro er ikke annet enn tillit til nettopp Guds allmakt, også når det ser ut som båten kommer til å synke. På samme måte som vi som er foreldre ønsker at våre barn skal stole på oss, slik ønsker Gud at vi skal ha tillit til ham og være trygge på at han vil stille stormene i livene våre. Og han gjør det, når vi tror at han er til. For han bryr seg.