En uskyldig mann fikk tredd lange torner gjennom huden i hodet sitt. Så ble han pisket, og deretter tvunget til bære et stort trekors opp til Golgata, plassen for henrettelse. Der ble han spikret fast til korset.
Jesus Kristus, Guds sønn. Han kunne befalt ild fra himmelen å komme ned og fortære de som gjorde det mot ham. Men han gjorde det ikke. Han tålte uretten som ble begått mot ham. Ut av kjærlighet til oss. Ut av kjærlighet til de som torturerte ham. Jesus døde for absolutt alle mennesker. Amazing grace! It’s almost too much to handle..
I møte med Jesu brutale nådeshandling; klarer vi å tåle urett? Vanskelig spørsmål, kan du si. Kan vi tåle å bli misforstått, motarbeidet, og kanskje også urettmessig anklaget, uten å måtte gå til motangrep? Hvis det å hevde sin egen rett leder til frustrasjon og et hardt hjerte, kan det da være at hjertet er viktigere enn å stå opp for sin egen sak? Noen ganger trenger vi selvfølgelig å stå opp og ta til motmæle, særlig hvis motbøren er en konsekvens av manipulasjon og kontroll, og særlig hvis den går ut over andre som ikke kan stå opp for seg selv. Men selv da, hvordan reagerer jeg? Med samme mynt? Det fungerer sjelden. Loven sa: «Øye for øye, tann for tann.» Hvis du slår meg, så slår jeg deg. Hvis du anklager meg, så anklager jeg deg. Jesus sa: «Vend det andre kinnet til!» Kan det være at Jesus mer enn noe annet talte til hjertene våre?
Profeten Sakarja snakket om sannhet og kjærlighet, og pekte på hjertets tilstand: «Så sier Herren over hærskarene: Døm sant og rett, vis kjærlighet og barmhjertighet mot hverandre! Dere skal ikke undertrykke enker og farløse, innflyttere og fattige! Dere skal ikke tenke ut ondt mot hverandre i hjertet.» (Sakarja 7,9-10)
Så betyr det å vise kjærlighet IKKE at vi skal la være å dømme sant og rett. Kjærligheten er ikke fluffy, søt og aksepterende til alt som er galt. Tvert i mot. Men kan det være at kun når vi har kjærlighet, at vi virkelig er i stand til å dømme både sant og rett? Paulus skrev: «La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!» (Rom 12,21). Noen ganger trenger jeg å vente med å gi respons på urett. Vente til hjertet mitt er mykt nok til å gi en sann respons. Vente til mitt indre kjenner fred, fordi hjertet mitt er viktigere enn uretten som ble begått. Vente til det som kommer ut blir sant og rett, og ikke lenger preget av avvisning og skuffelse. Da tror jeg det gode overvinner det onde. Så kan det å tåle urett være en vei til seier over uretten?