For å beskrive hva jeg tenker tro er, vil jeg fortelle en liten historie.
Da minstejenta var noen år yngre, var vi på en ukes ferie hos foreldrene mine, på gården der jeg vokste opp. Opp til andre etasje i huset er det en bratt trapp. Bella, på den gang tre år, syntes nok trappa var litt skummel, for hun var ganske så forsiktig de gangene hun gikk opp der. En dag var hun på vei opp trappa mens jeg gikk rett bak henne. Det var påfallende at hun denne gangen gikk så lett og ledig opp trappa – hun holdt seg ikke fast i gelenderet en gang. Så tenkte jeg først: Det må være fordi jeg går bak henne at hun ikke synes det er så skummelt.
Men så slo det meg. Det var ikke bare fordi jeg gikk bak henne at hun kjente seg trygg, og ikke var redd for å falle og slå seg. Det var fordi hun visste at jeg gikk bak henne! Det var hennes visshet, hennes tro om du vil, som gjorde henne trygg. Jeg var der jo hele tiden. Men om hun ikke hadde fått med seg at jeg gikk bak henne, hadde det ikke hjulpet henne.
Sånn er det med Gud. Han har vært der, og er der, hele tiden. “Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om det en ikke ser ” (Hebr 11,1). Det er først når vi tror med full visshet at han er der, at han tar i mot oss hvis vi faller, at han viser oss nåde, gir oss ny kraft og reiser oss opp igjen, først da kan Guds nærvær i våre liv bli til hjelp for oss.