Author: Øystein Udnes

Det er minst to ulike måter å forstå bevegelse framover innenfor en ramme av tid og rom: Lineært og sirkulært. En lineær prosess har ofte en begynnelse og en slutt, og fasene i prosessen følger etter hverandre. Fra a, til b og til c, og så videre. En sirkulær prosess er mer dynamisk og beveger seg mellom ulike faser, som i en spiral. Likevel går det framover. Sirkulære prosesser er mere fleksible, de er ikke så styrt av logisk tankegang, og de gir større mulighet til å vende tilbake til utgangspunktet og begynne på nytt. Vår tankegang er ofte veldig lineær. Vi ser for oss starten på tilværelsen, tidspunktet da vi ble født, og den dagen da livet slutter her på jorda. Og vi kan bare anta hvordan det blir etter det.

Bibelen bringer inn andre perspektiver. “For Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag” (2 Pet 2,8). Det at Jesus er Alfa og Omega (begynnelsen og slutten) betyr ikke nødvendigvis at Gud beveger seg parallelt med verdenshistorien fra begynnelse til slutt. Det kan like gjerne bety at han favner og omslutter hele verdenshistorien. Det er som jeg kan se Gud stå stille og betrakte, og samtidig delta og påvirke verden ettersom tiden går.

De aller første ordene i Bibelen: “I begynnelsen skapte Gud” indikerer at tiden er skapt, ettersom Gud var til før “i begynnelsen”. Kanskje betyr det at tiden ble gitt til oss mennesker for å ha ordninger å innrette oss etter. En annen mulighet er at tiden kom med syndefallet. Det var jo meningen at mennesket skulle leve i nært samfunn med Gud i all evighet. Det er vanskelig å tenke seg et liv i evighet sammen med Gud med klokke på armen, og at vi blir eldre og eldre. Med syndefallet kom døden inn og livet fikk en slutt.

Guds navn er ‘jeg er’ (2.Mos 3,14). Jesus sa: “Før Abraham var, er jeg” (Joh 8,58), for å slå fast at han er Gud, og at han ikke lever med samme tidsperspektiv som oss. Jesus sa også: “Jeg er veien, sannheten og livet” (Joh 14,6). Men han sa aldri at veien bare går rett frem. Vi trenger å få et Guds rike perspektiv på livet. Vi er satt inn i en verden som tenker veldig lineært, men Gud leder oss gjennom livet på en mer sirkulær måte, med evigheten i sikte.

Årstidene er et godt eksempel. Se på naturens orden, hvordan blomstene som vokser fram formerer seg ved å spre sine frø slik at de faller til jorden og dør, for så å skyte nye skudd. Jesus levde livet sitt på den måten, og han forventer faktisk det samme av oss: “Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv” (Joh 12,24-25). Jesus snakket om seg selv, at han måtte dø for at vi skulle få evig liv. Men han var da også veldig tydelig på at vi trenger å miste oss selv for å oppnå evig liv. Miste hva da? Holder det ikke at Jesus døde på korset? Sier han ikke her imot den lære som forkynner rettferdighet ved tro på det han selv gjorde nettopp ved å dø? Nei, for i dette ligger selve hemmeligheten til å leve det kristne livet her på jorda. Forfatteren av Hebreerbrevet utfordrer oss til å leve i tro, for uten tro kan vi ikke være til glede for Gud (Heb 11,6). Hvis tro er å feste blikket på Jesus og ha vår tillit til ham, da kan vi ikke samtidig holde fast på alt annet i våre liv som gir en slags opplevelse av trygghet og mening. Jesus vet at livet sammen med han er det beste for oss. Han kaller oss til samfunn med seg selv, her og nå, og inn i evigheten. “Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus” (Joh 17,3).

Så har livet i evigheten startet allerede, ved at vi tror på Jesus og følger ham. Det er  ikke en lineær prosess, hvor livet her på jorda en dag tar slutt og evigheten overtar. Evigheten har allerede grepet inn i vår tidsbestemte virkelighet. Det er et mysterie, men det er en realitet vi trenger å omfavne. Det er nøkkelen til å fri oss fra bekymring og stress. Det er kraften til å leve for mer enn dagen i dag. Det er gleden som kan gi oss mot til å tåle. Det er nåden som gjør at vi kan starte hver dag med forventning og tro som leder oss til mennesker og muligheter vi bare kunne drømme om. “Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår” (Ef 3,20).

Verden var atskilt fra Gud. Han kunne ikke komme til oss i sin hellighet, for verden lå under for det onde og synden som skilte oss. Men da Gud ble menneske og Jesus kom til oss, tok han del i vår tidsverden. Kristi forsoningsverk var et oppgjør med synden og døden, slik at vi igjen kunne være hos vår Far hele tiden. Guds evige rike er kommet til vår tidsbegrensede verden. Gud kan være alle steder til samme tid, for han er ikke avhengig av vår tid. Som kristne trenger vi å leve i et evighetsperspektiv for å forstå hva vi allerede har fått og hva som venter oss i evigheten, og for å forstå og akseptere at Gud ikke alltid svarer våre bønner slik vi skulle ønske det.

I følge Thomas Aquinas, som levde i det 13. århundre, er håpet om evig liv en grunnleggende årsak til glede og lykke i livet vi lever på jorda. Selv om lykke i seg selv ikke er livets hensikt, så holder det oss likevel oppe og gir momentum og kraft til vår lengsel om å leve for noe større enn oss selv. Teologen Jürgen Moltmann har sagt at å leve uten håp er å ikke lenger leve. Kristne tror at Jesus er verdens håp, slik som Bibelen sier: “Han skal ikke knuse et knekket siv og ikke slukke en rykende veke før han har ført retten fram til seier. Til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp” (Matt 12,20-21).

Vi vender derfor blikket mot Jesus hver dag, for å kjenne han, så vi kan ha håp om evigheten allerede i dette livet. Vi går gjennom døren, som er Jesus (Joh 10,9), og tar i mot ordet som setter oss fri, som setter oss i stand og utruster oss til all god gjerning (2 Tim 3,17). Da trenger vi å legge ned vårt eget, vår egen rettferdighet, i bytte med hans fullkomne verk. Og det er vel det Jesus mener når han sier at vi må miste oss selv. Og det vi får tilbake er så mye, mye større.

Det er pussig hvor mye følelser kan svinge ettersom været skifter

Det var forventningens årstid. I lengre tid hadde den klare himmelen forsterket lengselen etter en vår i mitt eget liv. Denne dagen var en av de som gjorde det enkelt å stå opp. Selv om gardinene var trukket for, kjente jeg på lufta i rommet at det var en strålende morgen.

Jeg pleide å kalle livet en sinuskurve: For at det skal gå oppover må det ha gått nedover først. Og har det gått oppover en stund, må en forvente at det går nedover snart. Jeg kunne stråle om kapp med vårsola – og gråte striere enn høstregnet. Dagene ble gode hvis ting klaffet og jeg følte meg heiet på av venner som visste å komme med oppmuntrende bemerkninger. Men ensomme var dagene da jeg opplevde at få la merke til meg, eller at utmerkede planer gikk i vasken.

Lykken i livet ble dermed avhengig av prestasjonens valør. Min egen og andres. Således ble det perfekte det eneste tilfredsstillende. Det gjaldt hjemme, på skolen, i kameratflokken, på idrettsbanen, ja, stort sett overalt hvor jeg befant meg.

Denne situasjonsavhengige livsføringen reflekterte synet jeg hadde på verden rundt meg: Det er tilfeldig hvor du blir født, og dermed også hvilke verdier du bygger livet ditt på. Den eneste rette filosofi må dermed være at ingen filosofi er den eneste rette, tenkte jeg. Jeg slo meg til ro med at hver religion eller filosofisk tanke bygger på en idé som stimulerer mennesket til å finne ut av seg selv i forhold til den verden vi lever i. Jeg trakk den slutningen at én ideologi ikke kan bety det samme for alle, fordi hvert enkelt menneske er forskjellig. For meg ble dermed hele universet én filosofi, og samlet i det lå hele spekteret av tanker og tro. Alt var verdt noe for noen, var min sammenfatning av det hele. På en måte ga det meg en beroligende forklaring på hvorfor det finnes så mange forskjellige trosretninger, både teistiske og ateistiske, i verden. Samtidig klarte jeg ikke plassere meg selv midt opp i alle disse tankene. Det gjorde meg egentlig bare mer forvirret.

Da jeg sto opp denne dagen, hadde jeg en anelse om at det kom til å bli en annerledes dag. Jeg tenkte nok ikke at det som skulle skje ville forandre livet mitt, men jeg skjønte at det var på tide med noe nytt.

Noen ganger må du bare gå innenfor døren

Jeg gikk til pottemakerens hus. Slik kan det beskrives, med et bilde, med en metafor. Døra stod åpen da jeg kom. Jeg behøvde bare å trå over terskelen. Den var lavere enn jeg hadde forventet. Jeg hadde en rar følelse av å komme hjem.

Noen dager tidligere hadde jeg betraktet meg selv litt på avstand. Jeg så meg selv bakfra og tenkte at jeg gjerne ville finne ut hvem han var, han der fyren som jeg hadde et livslangt forhold til, men likevel kjente meg ganske usikker på. Hver dag kom jeg noe nærmere. Dagen før jeg gikk til pottemakerens hus, kunne jeg puste meg selv i nakken. Men fremdeles var det ingen kontakt. Jeg så meg selv, men jeg kjente ikke han jeg så.

Noen måneder før det hadde jeg denne krasjlandingen. Med ett var ikke prestasjonene lenger nok for å bevise hvem jeg var. Jeg ble gjennomsiktig i egne øyne, og forsvaret jeg hadde mobilisert for å håndtere oppturer og nedturer i livet falt sammen. Det var som å se seg selv i et speil, og mens jeg så ble bildet svakere og svakere, helt til det forsvant og et nytt bilde kom fram. Etter en stund ble også dette nye bildet svakere. Alle mine forestillinger om verden og meg selv ble snudd på hodet. Men hva var nå så underlig med det? Det var da ikke noe spesielt, egentlig. Livet er jo sånn. Vi går på en smell. Ungdommelige forestillinger om verden blir utfordret, og vi må forholde oss til selve livet. Det er en krise. Det vil si å vokse opp. Det skjer kanskje tidligere nå enn før.

Denne gangen var det annerledes. Bildet av han jeg så forandret seg ikke. Det forsvant ikke etter en stund. Det var noe stabilt, noe solid, skapt for å vare. Så hvorfor var jeg ikke i stand til å nå det? Det virket så nært, og likevel så fjernt.

Metaforen fortsetter, og jeg visste jeg måtte gå til pottemakerens hus. Klærne på kroppen var svært tunge. De hang skitne og fillete rundt meg. Men jeg kunne ikke få de av. De satt fast, med livets negative erfaringer som selve limet. Alt jeg hadde gjort, alle de negative tankene om meg selv og andre mennesker. Alt det dårlige andre hadde gjort mot meg. Jeg ville gjerne ta av meg klærne selv, men jeg klarte det ikke.

På vei til pottemakerens hus var jeg veldig nervøs. Forventing og forvirring gikk hånd i hånd. Jeg visste ikke hva som ville skje. Hvorfor presset jeg meg selv til dette? Kunne jeg ikke bare fortsette å få det til, eller ikke få det til. Dette livet jeg hadde. Hva var nå så galt med det, tross alt? Stoltheten fikk meg nesten til å snu og gå tilbake. Da jeg stod utenfor døren skalv jeg i knærne. Jeg gikk innenfor. Pottemakeren spurte hva jeg ville. Jeg fortalte at jeg ville ta av meg de skitne klærne, men at jeg ikke klarte det. Redselen for hva som ville skje ble sterkere. I mitt indre prøvde jeg å beholde kontrollen, samtidig som jeg forstod at jeg måtte gi den fra meg. “Jeg trenger hjelp,” sa jeg.

Og det som så skjedde var noe kraftig, mektig, fornyende og livgivende. Pottemakeren satte meg opp på dreieskiva. Med sterke hender brøt han løs de skitne klærne og tok de av. Han knuste det ødelagte og formet noe nytt. Jeg sto der naken, som et lite barn. Blottet for alt jeg kunne, så jeg hvem jeg er.

Den dagen så jeg ikke lenger meg selv bakfra. Jeg ble den jeg er. Den jeg er skapt til å være, i Guds bilde. Jeg gikk derfra med en overbevisning om at jeg var forandret. Verden var forandret. I hvert fall så den annerledes ut. På vei hjem hadde jeg en underlig fred på innsiden, og jeg kunne si som salmisten: “Du vendte min sorg og klage til dans, du løste mine sørgeklær og hyllet meg i gledens drakt” (Salme 30,12).

Pottemakeren er den allmektige Gud, himmelens og jordens skaper, som skapte og som skaper på nytt. Vi leser om pottemakeren som et bilde på Gud i Jesaja 29, Jeremia 18 og 19, og i Romerbrevet 9. Utgangspunktet for metaforen er at Gud er større enn skapelsen og kan gjøre som han vil. Men i stedet for å forkaste det skapte da det vendte han ryggen, valgte han av kjærlighet til skapelsen å forme på nytt det som var ødelagt. Det er en talende beskrivelse på nåde, som egentlig handler om å få en ny start, en ny begynnelse som ikke er fortjent. Pottemakeren er Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, som ga sitt liv på korset og stod opp igjen for at du og jeg skal få legge av det gamle livet og få nytt liv. Pottemakeren er den Hellige Ånd, Guds Ånd, som ikler oss det nye livet vi har fått i gave, og lærer oss å leve ut fra det. På dreieskiva, fullstendig overgitt i pottemakerens hender, så jeg det. I tankene kunne jeg ikke fatte det, men i hjertet kunne jeg ta imot det. Sannheten begynte å ta form. Jesus Kristus ga sitt liv for at andre skal få liv. For at jeg skulle ha liv. Mitt egenrådige og selvfokuserte steinhjerte ble på dreieskiva byttet ut med et hjerte av kjøtt og blod, mer i stand til å tenke på andres beste.

Dette er min historie. Selv om det ikke trenger å oppleves like dramatisk og gjennomgripende som beskrevet for min del, så trenger alle å møte Jesus. Slik som jeg selv gikk innenfor døren, ble tatt opp på dreieskiva, og fikk et nytt liv.