There is
Grace to embrace
And grace to say no
Grace to keep fighting
And grace to let go
Always grace to stand firm
Always
Never rely on
Success to be successful
Riches to get rich
Fame to become famous
Art to be an artist
Response to be responsible
Heart and soul
You have my heart
But if I lose my soul
My heart will soon grow cold
Identitetsføleriets tyranni
Det blir mer og mer vanlig å tenke at identitet kun er en følelsesbasert opplevelse. Det er en tidsånd.
Innenfor psykologien forstås identitet i stor grad som en persons selvoppfatning, og den kan per definisjon kun oppfattes subjektivt. Ingen andre kan identifisere seg med hvem du er, for bare du er du. I sosialantropologien snakker man om individets selvforståelse i relasjon til sosial, kulturell og/eller etnisk identitet. Hvordan du oppfatter deg selv formes i en sammenheng, for ‘no man/woman is an island’. En tredje tilnærming hevder at identitetsbegrepet blir for statisk, og at individet er i stadig utvikling og endring. De fleste vil være enige om at det ikke er et enten eller når det gjelder disse tre perspektivene, men et både og.
Men tidsånden har likevel lenge hatt behov for å riste av seg sammenhengen vi står i, og mer ensidig søke selvforståelse inni seg selv. Tidsånden argumenterer omtrent slik: Våre tanker om oss selv formes blant annet av personlighet og erfaringer, men også sammenhengen vi står i. Tro og tvil reflekterer også tradisjoner og verdier som er nedlastet gjennom generasjoner, og selvsagt også egne erfaringer. Men hva er det ingen andre kan påvirke? Jo, våre følelser. I hvert fall er det slik mange tenker om det. Slutningen som er lett å dra, er at følelsene til slutt blir det ene vi kan være trygg på ikke lurer oss, det eneste som sannelig forteller oss hvem vi er. Når vi samtidig anerkjenner at identitetsforming er en dynamisk prosess, vil vår selvoppfatning snart kun handle om hva vi føler om hvem vi er til enhver tid.
Følelsenes autoritet i vårt sjelsliv er i ferd med å bli anerkjent til den grad at det visker ut selvforståelsen som søkes. Behovet for frihet til å være seg selv (et legitimt behov) har blitt til en velmenende og stadig sterkere forventning om å plassere seg selv på en skala fra null til uendelig, et underliggende krav om å finne seg selv i sine egne følelser. Konsekvensen blir et forvirrende føleri hvor alt er sant. Eller ingenting. Dette er identitetsføleriets tyranni. Når holdepunktene for hvem vi er forkastes fordi vi ikke lenger våger å stole på de, kan det banalt sammenlignes med at jeg kaster det norske passet mitt, for så å hevde at jeg er kineser – hvis det er det jeg føler meg som.
Når ble det sånn, at følelsene ble sentrum for vår identitet? Jo, da vi flyttet sentrum bort fra et fastere holdepunkt: Jesus Kristus. En sterk påstand, vil mange mene. Som troende kan jeg sikkert si det, kan du si. Og du kan la det passere og skrive det på kontoen for naivitet og sneversynthet. Men som troende har jeg erfart konsekvensene av å se meg selv i en større sammenheng, og da mener jeg ikke kun i kirkesammenheng. Nei, større enn det. Jeg ser meg selv som elsket av himmelens og jordens skaper, vår himmelske Far. Jeg ser meg selv som påtenkt fra før tidenes begynnelse. Jeg ser meg selv i Kristus Jesus, han som tok på seg all min skyld og skam på korset, for at jeg skal få kjenne ham. Og jeg ser deg slik også.
Å kjenne Jesus, han som er sentrum for alle ting, han som er veien, sannheten og livet, og å kjenne kraften av hans oppstandelse (se Fil 3,10), det er det som setter oss fri til å være oss selv. Å kjenne Jesus vil si å tro. Å tro vil si å tenke og føle og anerkjenne. Først da ser jeg meg selv slik jeg er.
Ja, ja, så hva betyr alt dette, fra den forholdsvis reflekterte innledningen til all denne evangeliseringen? Vel, det er opp til deg. Men fra mitt ståsted handler det om viktigheten av å forstå seg selv ut fra et holdepunkt som aldri svikter. Mine følelser svikter, min selvoppfatning er i endring. Men han som alltid er den samme og som rommer alt mitt og alt ditt, han gir en trygghet som våre følelser aldri kan gi oss. På det fundamentet kan både du og jeg bygge en identitet som reflekterer sannhet om hvem vi er. Et sted hvor også våre følelser om hvem vi er finner fred.
Metamorfose
Når
Gjennomtrengende lys
Møter
Gjennomsiktig liv
Er det
Forvandlingstid
Hjertet mitt
Det bor så mye
Godt
I hjertet mitt
Du
Er jo der
Og fyller det opp
Fra kammer til kammer
Oppfattet! #eller?
For meg
Er du jo deg
Men det er det ikke sikkert
Du kjenner deg igjen i
For kanskje var jeg
Litt forut for min tid
Til å kunne vite
Hva du egentlig
Ville si
Nå
Nær
I ditt nærvær
Her
I din herlighet
Fri
I din frihet
Nå
I din nåde
Skapertrang
I det stille øyeblikket
Der sjelen
Møter tanken
I den selvpålagte
Kjedsomheten
Vokser kreativiteten
Var det sånn
For deg også,
Gud?
Romklang
Det er nok ingen
Værelser
Jeg trives bedre i
Enn i ditt vakre
Tilstedeværelse
Navnelapper
Svakheter
Dumheter
Mindreverdigheter
Er ikke
Hva vi heter
Sitter på
Nådeseter
Har en god gjeter
Leder oss til
Stillheter
Friheter
Til og med
Rastløsheter
Blir til
Kreativiteter
Virksomheter
Kjærligheter
Evigheter
Det er
Hva vi heter
Statement
I never
Said
That
-Unknown
Quest
I wish
Someone knew
Who I am
-Unknown
Trøste og bære
Noen ganger
Er det ikke
Trøst
Jeg trenger
Men hjelp
Andre ganger
Er trøst
Den hjelpen
Jeg trenger
Noen ganger
Er det ikke
Å bli båret
Jeg trenger
Men å bli ledet
Andre ganger
Er det å bli båret
Den ledelsen
Jeg trenger
Holiness is wholeness
There is a God-designed road that takes us from:
Old to new creation
Mystery to revelation
Weakness to strength
The road is Jesus. We should not waste our time and energy trying to move from one to the other in our own strength. Instead we must let God fulfill, complete and transform us. The finished work of Jesus Christ on the cross is the only path to transformation from old to new creation, mystery to revelation, weakness to strength. Any human attempt to move from one to the other is strife.
When God calls us to live holy lives, it means we’re supposed to separate ourselves from sinful living so that God can complete the work of grace in us. It does not mean to separate our being, as in thinking that some of his creation is less holy. All of God’s creation was made beautiful in its own time (see Ecc 3:11). And so were you! Let him transform you into being you. Wholly you.
We are purposed for wholeness! Regeneration leads to restoration which leads to wholeness. When we come to be whole (made complete in Christ) we want nothing but to commit to God’s ways. This is our goal, and it will be fulfilled in heaven. On earth we see it partly, in heaven with Jesus perfectly.