Author: Øystein Udnes

Gud kjenner deg

Jeremia 1,5 sier “Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg.” Før du ble født visste Gud hvem du er! I 1. Mos 1,27 står det: “Og Gud skapte mennesket i sitt bilde. Til mann og kvinne skapte han dem.” Er du mann? Er du kvinne? Gutt? Jente? Håper du sa ja til ett av de alternativene. Da er du skapt i Guds bilde. Det greske ordet for bilde er eikon = ikon; avbilde, likne på. Du likner på Gud. Alle mennesker er bærere av Guds bilde. Vi kan ikke stikke fra det. Du er stuck med deg selv. Om du tror på Gud eller ikke så er du et avbilde av ham. Hver eneste person på jorda reflekterer noe av Gud. Du ser gjennom øyne som Gud har skapt, jobber med talenter som Gud har gitt deg, tenker med kreativitet som Gud har putta på insiden av deg. Ved syndefallet ble relasjonen vår til Gud brutt i stykker, og avbildet av Gud i oss ble ødelagt – men ikke borte. Det var der, men i stykker. Det var derfor Jesus kom! Jesus døde for å gjenopprette bildet av Gud i oss. I 2 Kor 3,18 snakker Paulus om at vi blir forvandlet til Guds bilde. Vi blir mer og mer lik Gud. Gud har skapt deg, han digger personligheten din, han ser potensialet ditt, han vet om dine styrker og svakheter. Han synes du er morsom, selv om ingen andre synes det. Han liker hårsveisen din selv om mora di ikke gjør det. Han vet hva du liker, hvilke fobier du har og hvilket lag du heier på. Den som kjenner deg best, er han som har skrudd deg sammen!

Gud ser deg

Johannes kapittel 1 begynner med: ”I begynnelsen var ordet. Ordet var hos Gud og ordet var Gud.” Ordet er Jesus. I begynnelsen var Jesus. Jesus var hos Gud og Jesus var Gud. Ordet ble kjød, det ble menneske, står det i Johannes 1,14. Det vil si at Jesus i himmelen kom til jorda, født som et menneske. Han ble som oss! “He moved into the neighbourhood”, står det i The Message oversettelsen. Gud ble menneske og levde i blant oss! Det er gode nyheter. Hvorfor det? Fordi han som skapte oss, som vi vendte ryggen, han tok initiativet til en reunion. Han ble menneske for å vise oss sin sanne natur og for å forsone menneskeheten med seg selv, etter at vi hadde rota det til. Før hadde han kommunisert med folk via Moseloven og profeter som han snakket til – nå kom han i egen person.

Det er selvfølgelig lettere å bli kjent med en person når du treffer han eller henne selv, enn når du googler personen eller andre forteller om han eller henne. La oss ta et lite eksempel: Du kjenner ikke Petter Stordalen bare fordi han har vært ofte på Skavlan. Du kjenner bare til det som kommer fram på Skavlan – og det er nok en ganske begrenset del av hvem Petter Stordalen er. På samme måte tror jeg Gud tenkte: ”Nå har folka hørt om meg via profetene og lest om meg i loven”. I tillegg hadde de skriftlærde forkludra det med å lage masse tilleggsforskrifter, egne tolkninger av hvem Gud er og hvordan leve et gudfryktig liv. De hadde forvridd både hensikten med loven og forståelsen av Guds karakter og natur. Det førte til at de skriftlærde fikk mye makt, og det ble vanskelig for menigmann å få kontakt med Gud og vite hvem han virkelig er; full av nåde og kjærlighet. Jeg tror Gud tenkte; ”Nok er nok! Nå er det på tide at de får møte meg in person.” Så Gud ble menneske, og han tok del i hverdagslivet til ordinære mennesker som gikk på jobb, dro på skolen og krangla med storesøster’n. Han så dem, fordi han elsket dem. Han så dem da han hang på korset og sonte verdens synd. Han så deg og ditt liv da han sa: “Det er fullbrakt!!” Han ser deg, fordi han elsker deg og bryr seg om deg.

Gud er med deg

Matteus 28,20 understreker: “Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” Jesus gjorde ikke sin greie for så å stikke av og overlate oss til oss selv. Da Jesus dro opp til himmelen, sendte han sin Ånd til verden. Den Hellige ånd er Guds ånd. Så det er Gud som er med deg, i hverdagen og på ferie i Strømstad. Den Hellige Ånd bor i hjertet til alle som tror. Han gir deg kraft til å leve livet i hverdagen, og til å bety noe for andre. “Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender” (Apg 1,8).

Gud KJENNER DEG (han har skapt deg), Jesus SER DEG (han døde for deg), den Hellige Ånd ER MED DEG (han gir deg kraft)! Han elsker deg. Han digger deg. Han er for deg. Til deg som tenker at dette gjelder alle de andre: Sorry, men Gud har ikke laget en unntaksregel i Bibelen, som sier at det gjelder alle – bortsett fra deg. Nei. Alle betyr noe. Jesus var der da verden ble skapt. Han var der da verden vendte han ryggen. Likevel meldte han seg frivillig til verdens mest omfattende redningsaksjon, og han visste at redningsaksjonen kom til å ende med hans egen død. For han visste at livet ville seire over døden, og at det ville føre til at han igjen kunne ha en nær, fortrolig og evig relasjon til alle mennesker. Hvor bra er ikke det!

En uskyldig mann fikk tredd lange torner gjennom huden i hodet sitt. Så ble han pisket, og deretter tvunget til bære et stort trekors opp til Golgata, plassen for henrettelse. Der ble han spikret fast til korset.

Jesus Kristus, Guds sønn. Han kunne befalt ild fra himmelen å komme ned og fortære de som gjorde det mot ham. Men han gjorde det ikke. Han tålte uretten som ble begått mot ham. Ut av kjærlighet til oss. Ut av kjærlighet til de som torturerte ham. Jesus døde for absolutt alle mennesker. Amazing grace! It’s almost too much to handle..

I møte med Jesu brutale nådeshandling; klarer vi å tåle urett? Vanskelig spørsmål, kan du si. Kan vi tåle å bli misforstått, motarbeidet, og kanskje også urettmessig anklaget, uten å måtte gå til motangrep? Hvis det å hevde sin egen rett leder til frustrasjon og et hardt hjerte, kan det da være at hjertet er viktigere enn å stå opp for sin egen sak? Noen ganger trenger vi selvfølgelig å stå opp og ta til motmæle, særlig hvis motbøren er en konsekvens av manipulasjon og kontroll, og særlig hvis den går ut over andre som ikke kan stå opp for seg selv. Men selv da, hvordan reagerer jeg? Med samme mynt? Det  fungerer sjelden. Loven sa: «Øye for øye, tann for tann.» Hvis du slår meg, så slår jeg deg. Hvis du anklager meg, så anklager jeg deg. Jesus sa: «Vend det andre kinnet til!» Kan det være at Jesus mer enn noe annet talte til hjertene våre?

Profeten Sakarja snakket om sannhet og kjærlighet, og pekte på hjertets tilstand: «Så sier Herren over hærskarene: Døm sant og rett, vis kjærlighet og barmhjertighet mot hverandre! Dere skal ikke undertrykke enker og farløse, innflyttere og fattige! Dere skal ikke tenke ut ondt mot hverandre i hjertet.» (Sakarja 7,9-10)

Så betyr det å vise kjærlighet IKKE at vi skal la være å dømme sant og rett. Kjærligheten er ikke fluffy, søt og aksepterende til alt som er galt. Tvert i mot. Men kan det være at kun når vi har kjærlighet, at vi virkelig er i stand til å dømme både sant og rett? Paulus skrev: «La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!» (Rom 12,21). Noen ganger trenger jeg å vente med å gi respons på urett. Vente til hjertet mitt er mykt nok til å gi en sann respons. Vente til mitt indre kjenner fred, fordi hjertet mitt er viktigere enn uretten som ble begått. Vente til det som kommer ut blir sant og rett, og ikke lenger preget av avvisning og skuffelse. Da tror jeg det gode overvinner det onde. Så kan det å tåle urett være en vei til seier over uretten?

For en del år siden tuslet jeg og en kamerat nedover fra colleget vi studerte på i Sydney, ned mot kaffebaren ved inngangen til det lokale kjøpesenteret. Det var ettermiddag, og det hadde vært en ganske vanlig dag med mye faglig påfyll og spennende samtaler på skolen. Jeg tenkte på Hege og Mia som var hjemme i huset vi leide ikke langt unna college, og at jeg snart skulle treffe de. Studenttilværelsen som forholdsvis fersk småbarnsfamilie langt hjemmefra var berikende på mange måter. Vi fikk oppleve det sammen, og vi skapte felles minner for resten av livet. Vi fikk venner fra alle verdenshjørner. Vi fikk livsforvandlende erfaringer i et miljø som skapte tro og retning for framtida.

Midt oppe i alt det givende og spennende var det også utfordringer: Store omstillinger ved å flytte til en annen kant av jordkloden. Ikke kjenne noen da vi kom dit. Bruke mye tid på å orientere seg for å bli kjent i en storby. Hvor kjøpe bil? Eller hvor finne en butikk som selger bilsete til Mia? Bli lurt av en sleip bilselger som solgte oss et vrak av en bil det bare ble trøbbel og store utgifter med. Runder med influensa og sykdom de første månedene, antakeligvis fordi vi ble utsatt for virus vi vanligvis ikke støter på nord i Europa. En ettåring som holdt oss våkne om natta, og som startet dagen klokka 05.00 om morgenen. Mias fallulykke som ødela fortennene hennes og førte til narkose på dagkirurgi og trekking av tann. Pappaen til Hege som døde hjemme i Norge, samme dagen som Mia lå i narkose på andre siden av jorda. Til sammen og hver for seg kunne alt dette tatt motet fra oss. Men vi visste at vi var på rett plass. Det var ingen andre steder i verden vi ønsket å være akkurat da.

På vei ned mot kaffebaren, når jeg tenkte gjennom dagen, håpet jeg at Hege og Mia hadde det fint. Jeg tenkte at vi endelig hadde kommet oss etter nok en sykdomsrunde og antibiotikakur. Kameraten min og jeg småpratet på vei til kjøpesenteret. Da kom Brian Houston gående forbi oss, en av verdens mest innflytelsesrike kirkeledere. Han stoppet opp et øyeblikk, smilte, og sa: «So, what have you guys achieved today?»

Tankene bruste gjennom hodet mitt. Hva svarer jeg nå? Jeg prøvde å tenke på hva jeg hadde gjort i løpet av dagen, men kom ikke på noe som var verdt å nevne. Jeg kunne ikke akkurat fortelle om en trøtt start på dagen på grunn av halvdårlig nattesøvn, eller kjefting på telefonen til en sleip bilselger. En følelse av panikk tok meg et øyeblikk. Men før jeg rakk å tenke mer, svarte kameraten min med et smil om munnen: «Oh, there’s still time, there’s still time.» Alle tre lo, og vi gikk videre for å kjøpe den etterlengtede kaffekoppen på Gloria Jean’s.

Det var et øyeblikk som var over nesten før det startet. Men det fikk meg til å tenke. Hvorfor ble jeg svar skyldig overfor en mann jeg ser sånn opp til? Kanskje fordi jeg følte at jeg måtte bevise noe. At jeg sammenlignet meg med andre rundt meg, og tenkte at jeg ikke gjorde noe betydningsfullt. At jeg automatisk evaluerte her og nå situasjonen i stedet for å se muligheter framover.

Er det ikke lett? I perioder hvor stormene raser, når påkjenningene er store og en er satt tilbake av helse eller andre omstendigheter, er det ikke da lett å tenke at en ikke får til så mye? Er det ikke da lett å vurdere sin egen innsats og tenke at den er lite betydningsfull? Jeg tror vi alle lett kan falle for fristelsen til å sammenligne oss med andre og vurdere oss sjøl ut fra livssituasjon og innsats. Om det går bra, eller ikke fullt så bra. Den samme Brian Houston vi møtte den dagen, har en gang sagt: «The end of an era is not the completion of a destiny.» Hensikten med våre liv forandrer seg ikke uansett hvilken sesong vi er inne i. Nåde er å kjenne at vi er på rett plass til rett tid, uansett hva vi produserer. Nåde er å vite at «There’s still time.»

Før jeg kom til tro på Jesus og hans frelsesverk, anklaget jeg stadig Gud for alt det fæle som skjer i verden. «Se på alt det grusomme som blir gjort i Guds navn!» sa jeg, og holdt Gud på ti armlengders avstand. En dag traff jeg en som sa til meg: «Det du beskriver er menneskers verk. Hvorfor anklage Gud for det ødeleggende som mennesker gjør, selv om de hevder å gjøre det i Guds navn?»

Guds kjærlighet er mye større enn den som er synlig i verden i dag. Vi leter ofte etter Gud i det synlige, men Gud åpenbarer seg i det usynlige. Hvis vi bare ser rundt oss for å finne ut hvor god Gud er, så har vi satt store begrensninger på Guds gode planer og hensikter for alle mennesker. Da blir Gud liten, og det er lett å tenke at Gud ikke er i stand til å utrette noe:

• • Vi ser på hverandre. Forhold går i stykker, vi sårer hverandre, bitterhet oppstår, og vi tenker midt i skuffelsen; Gud bryr seg ikke om oss.
  • Vi ser på verden rundt oss. Hat, drap og ødeleggelser, naturkatastrofer og krig. Det er lett å si; Gud handler ikke i dag, han er ikke i stand til å gripe inn. Det finnes ingen god Gud.
  • Vi ser på menigheten. Kanskje er det lite liv, få kommer til tro og forkynnelsen gir lite håp til hverdagen. Da er det lett å tenke; Gud helbreder ikke i dag, nådegavene fungerer ikke, liv blir ikke forandret.

Takk Gud for hans store nåde! Frelsen er fullkommen, men vi er ikke fullkomne. Ikke jeg, ikke du. Derfor trenger vi alle nåde. Det må alltid være vårt utgangspunkt i møte med alle andre mennesker. Vi kan ikke kreve fullkommenhet av oss selv eller andre.

Vi trenger å se forbi alle de menneskelige begrensningene vi legger på Gud. Hvis vi heller er villige til å se våre egne begrensninger og lar han gjøre sitt verk i oss, da vil Guds rike bli synlig gjennom våre liv, og vi kan gjøre det gode. I Jesu navn.

«Jeg sier dere: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får. Den som leter, han finner. Og den som banker på, skal det lukkes opp for.» (Luk 11,9-10)

I grunnteksten er be, let og bank på alle skrevet i aktiv imperativ form i nåtid. Det innebærer handling som blir gjentatt og som pågår kontinuerlig. Jesus ga oss dermed bud om å kontinuerlig be, lete og banke på. I bunn og grunn betyr dette: «Fortsett å be, så skal dere få.»

Det er løfter knyttet til dette, som vi leser om i Lukas, og også i Jeremia 29,13-14 (MSG):

«When you call on me, when you come and pray to me, I’ll listen. When you come looking for me, you’ll find me. Yes, when you get serious about finding me and want it more than anything else, I’ll make sure you won’t be disappointed.»

Løftene er:

1. Han hører når vi ber
2. Vi vil finne ham når vi søker ham
3. Vi vil ikke bli skuffet når vi mener business

Når vi fortsetter å be, lete og banke på, så vil vi få svar. Det er som at Gud sier: Ikke gi opp!!

I Lukas 18 forteller Jesus lignelsen om den uhederlige dommeren og enken som ’stadig på ny kom til ham’ (Luk 18,1-8). Enken ga seg ikke, og til slutt ga dommeren etter og hjalp henne. Jesus avslutter lignelsen med å si: «Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart.»

Paulus understreker dette med å si: «Vær utholdende i bønn, våk og be med takk til Gud!» (Kol 4,2)

Så til et kjent bibelvers i Matteus 6,33:

«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.»

Søk først er også skrevet i aktiv imperativ nåtidsform. Verset kan dermed leses slik: «Søk kontinuerlig først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» Det betyr at når vi setter Guds rike først i alle ting, så vil Gud velsigne oss med det vi trenger.

Alt bygger på nåde og Guds rettferdighet gitt oss gjennom Jesus Kristi død og oppstandelse. Vi kan ikke gjøre noe for å legge noe til det Gud allerede har gjort ferdig. «Det er fullbrakt!» sa Jesus på korset da han utåndet. Dermed blir det viktig med hvilket utgangspunkt vi ’søker først Guds rike’. Det er med utgangspunkt i Guds gave som allerede er gitt, og som vi kan ta i mot.

Så hvorfor understreker Bibelen at vi skal være pågående i vår søken etter Gud? Er det ikke bare å si ’Ja takk!’? Jeg tror vi hele tiden har et valg; våre veier, eller Guds veier. Gud vet at hans veier er bedre enn våre. Vi har blitt fri fra slaveriet til synd, og er nå bundet til Jesus ved hans kjærlighet til oss, ved Åndens lov – ikke bokstavens lov (se Rom 6 og 8). Men vi har fortsatt vår frie vilje. Med vår vilje velger vi. Hans veier eller våre veier. Og når vi bruker vår vilje til å søke Guds rike først, lever vi etter det nye mennesket, vår nye natur. Gud er ånd, og hans velsignelse er åndelig (Ef 1,3). Når vi bruker vår vilje til å søke ham, er det vår ånd som søker Guds ånds velsignelse, og den gir han villig. Men vi må søke. Igjen og igjen.

I ydmyk forståelse av at vi ikke kan fortjene Guds kjærlighet, er det ganske vanlig å uttale at Gud elsker oss på tross av. På tross av våre feil og mangler, på tross av vår synd. Jeg har lyst til å ta rotta på en slik forståelse.

Jeg henger med på utgangspunktet for tankegangen: Vi er alle syndige, vi har alle vendt Gud ryggen. Ingen kan skryte av sin egen rettferdighet. Gud elsker oss ikke fordi vi har gjort oss fortjent til det. Dermed har Gud valgt å elske oss på tross av vår tilkortkommenhet.

Men la meg spørre deg som er mor eller far, eller som kanskje blir det en gang: Elsker du, eller vil du elske ditt barn på tross av?

Mine barn gjør ikke alltid som jeg vil (bombe!). Sier jeg til dem når de har gjort noe dumt at jeg elsker dem på tross av deres feil og mangler? Selvfølgelig ikke. Jeg sier til dem at ingenting de gjør kan få meg til å elske dem mindre. Jeg elsker de like mye, uansett hva de måtte finne på i livet. Det er den eneste kjærligheten som er betingelsesløs.

Hva er forskjellen, sier du. Å elske på tross av er vel det samme som å elske uansett? Ikke i mine øyne. Den ene beskrivelsen skaper distanse mellom den som elsker og den som blir elsket. Den andre beskrivelsen drar den som blir elsket til den som elsker. Derfor vil jeg aldri si at Gud elsker på tross av. Gud elsker fordi han er kjærlighet (1 Joh 4,8). Gud elsker, for han kan ikke annet. For ingenting kan skille oss fra hans kjærlighet (Rom 8,37-39).

Gud elsker ikke på tross av.

“Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.” (Rom 5,8)

“For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” (Joh 3,16)

Gud elsker fordi han har en uuttømmelig, ubetinget, ubegrenset kjærlighet.

Gud elsker på grunn av.

Jeg lengter etter at jeg selv og fellesskapet av troende kontinuerlig lever i realiteten av Guds livsforvandlende nåde, kjærlighet og kraft, at vi hører hva Jesus sier til menigheten og til hver enkelt som tror på ham, at vitnesbyrdet om Jesu oppstandelse og de synlige konsekvensene av det i våre liv er det som gjør kirken attraktiv, at gjennom alt dette er det Jesus, hodet for kirken, som blir æret.

For å utdype min lengsel tillater jeg meg å komme med noen (retoriske) spørsmål og en (ikke-retorisk) påstand.

Kan det være at vår (dvs alles) forståelse av og erfaring med Guds kjærlighet vokser når vi ser at den nedbøyde og undertrykte blir gjenopprettet til styrke og helhet i vår midte?

Kan det være at når kirken i alt den er og gjør fokuserer på å skape håp for de håpløse, helbredelse for syke og frelse for sjelen, da vil selv de mest velfungerende få en større åpenbaring av Guds enorme kjærlighet for seg selv?

Kan det være at når vi slipper til det overnaturlige (det supernaturlige) i våre gudstjenester, så vil naturlige, vanlige mennesker fra alle sesonger i livet få et genuint møte med Guds livsforvandlende kjærlighet og rettferdighet? Og hvis det er slik, dersom vi ikke gjør det, raner vi da folk fra et evangelium som ikke bare frelser, men også setter fri?

Min påstand er at med mindre vår presentasjon av evangeliet forløser kraft som gir lys, håp og liv til de mørkeste og mest bortgjemte områdene av det mest knuste hjertet, så presenterer vi et evangelium for den tilsynelatende vellykkede.

Dette er et spørsmål om teologi, jeg er klar over det. Men det er også et spørsmål om hjerte.

Hva er tilstanden til hjertet og sjelen i fellesskapet av troende (kirken) og hos den enkelte etterfølger av Kristus? Blir vi forvandlet til å være levende vitnesbyrd (vitner) om Guds frelsende nåde?

Kan det være at vitnesbyrdet til et forvandlet hjerte er med å forberede hjertet til en som ennå ikke tror, slik at han eller hun raskere kan tro og ta i mot Jesu ferdige verk på korset? Og hvis det er slik, må ikke fokuset til kirken være både sjelens frelse og hjertets forvandling?

Jeg tror det.

Vår posisjon er alt vi er i Kristus; rettferdiggjort, tilgitt, elsket. Det er fundamentet for vår tro og livet med Gud. Rettferdiggjørelse ved tro alene er grunnmuren vi står på. Paulus sier: “Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige” (Ef 1,18). Vårt håp og vår arv er Kristus. Han har gjort alt ferdig. Vår tro hviler på posisjon. Vi er satt i himmelen med Kristus (se Ef 2,6).

Vår relasjon er livet med Kristus. “Vi elsker Gud fordi han elsket oss først” (1 Joh 4,19). Relasjonen med Jesus innebærer å leve i hans nærvær, å lytte til hans stemme, å kjenne hans omsorg, og å gi sitt hjerte som gjensvar på hans kjærlighet. Bibelen sier at vi er kalt til fellesskap med Kristus Jesus (1 Kor 1,9). Det krever tid, og det krever at vi oppriktig søker ham og lar han fylle oss med alt det gode han gir oss.

Det kan sammenlignes med et ekteskap. Ekteskapet hviler på posisjon (ekteskapspakten). I gode og onde dager kan et ektepar lene seg på den dagen de sa ja til hverandre. Det er et fundament å stå på. Men livet i ekteskapet kan bare vokse og utvikles i relasjon. Intimitet, nærhet, åpenhet, ærlighet, tilgivelse, anerkjennelse, styrke, visjon, hensikt. Alt utvikles i relasjon. Et ektepar kan ikke vise til den dagen de ble gift og si at de har et velfungerende ekteskap. De kan ikke vise til sin posisjon som gift og hevde at alt er bra, og at de trives og vokser som enkeltmennesker og par innenfor ekteskapets ramme. Det kan bare vises gjennom hva slags relasjon de har.

Det er det samme med vårt forhold til Kristus. Uten å forstå vår posisjon i Kristus, blir vi usikre kristne som hele tiden lurer på om vi er gode nok. Uten å ha en levende relasjon med Kristus, blir vi kjølige kristne som ikke lar Jesus forme, lede og bruke oss slik som han har tenkt. Hvis vi bare fokuserer på vår posisjon, er det lett å tenke at det ikke er mer enn det vi allerede ser. Hvis vi bare fokuserer på relasjon blir vi raskt svermeriske troende som kastes hit og dit av hver nye bølge som kommer. Hvis vi bare står på det ene beinet blir vi haltende kristne. Posisjon gir oss trygghet og stabilitet. Relasjon gir oss retning og hensikt.

På korset utåndet Jesus og sa “Det er fullbrakt!” (posisjon). Etter at han sto opp fra graven viste han seg for kvinnen som kom for å se til ham, og nevnte henne ved navn: “Maria” (relasjon). Det er ikke et enten eller. Det er begge deler. For å gå stødig trenger vi to bein å stå på. Posisjon og relasjon.

Den 12. mai i 1991 erfarte jeg hva det vil si å komme hjem. Da kom jeg hjem til Gud. Ikke bokstavelig talt, men åndelig sett. Jeg opplevde å finne meg selv i Guds åpne armer. Der fant jeg glede, trygghet og hensikt med livet. Livet mitt ble snudd på hodet, rett og slett (se min første post: Nytt liv. Et tilbakeblikk).

Både før og etter den dagen har det vært vennskap og fellesskap med andre troende som har betydd mest for utviklingen av relasjonen min med Gud. Så hvordan kan vi som enkeltmennesker og fellesskap bygge et hjem, som hjelper hverandre til å leve ut fra det nye livet som Gud har gitt? Et liv som pulserer i relasjon til Gud og andre mennesker.

I Johannes kapittel 11 i Bibelen leser vi om Lasarus, en venn av Jesus, som døde. Han ble salvet, bundet opp med et likklede og lagt i en grav. Jesus kom til graven fire dager etter at Lasarus var død. Han var opprørt og lei seg da han gikk bort til graven – som på den tiden var en hule med en stor stein foran åpningen:

39 Jesus sier: “Ta steinen bort!” “Herre”, sier Marta, den dødes søster, “det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.” 40 Jesus sier til henne: “Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?” 41 Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: “Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. 42 Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.” 43 Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: “Lasarus, kom ut!” 44 Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: “Løs ham og la ham gå!”

Lasarus ble levende igjen! Husk at det var Jesus som vekket Lasarus opp fra de døde. Det var Jesus som sa “Lasarus, kom ut!” Guds sønn, med makt til å reise opp fra de døde – han var det som løftet Lasarus opp fra dødsriket og ga han livet tilbake. Ingen av de som sto rundt graven kunne gjøre det. Bare Jesus har den autoriteten over liv og død. Vi kan ikke frelse noen. Bare Jesus Kristus er den som frelser og gir nytt liv.

Så hva er det vi som troende kan bidra med? Jesus sa til menneskene som sto rundt graven: “Løs ham og la ham gå!” Lasarus kom gående ut av graven som en mumie, med likkledet bundet rundt hele kroppen og ansiktet. Ikke veldig komfortabelt, vil jeg tro. Han kunne ikke se så mye, og heller ikke bevege seg fritt. Selv om han sikkert var rimelig glad fordi han hadde stått opp fra de døde (er jo god grunn til å være glad det), så var det vanskelig for han å leve det nye livet som Gud hadde gitt han. For han var jo fortsatt bundet av likklærne. Det var ting som holdt han tilbake, kan du si 🙂 Så hva var det de rundt Lasarus ble bedt om å gjøre? ‘Løs han fra fillene som binder han, og la han gå’.

Hva har denne historien å fortelle oss om hvordan et hjem av troende skal ta vare på hverandre og stadig nye mennesker som kommer til tro?

Et hjem som betyr noe for andre er så tett på mennesker at de ser den enkelte og deres behov. De som sto langt unna graven visste kanskje ikke engang hvem Lasarus var. De hørte det skjedde noe, men de ante ikke hva som foregikk. For å hjelpe mennesker som trenger oss, må vi være der det skjer, og vi må møte mennesker ut fra deres virkelige behov. Og vi trenger å skjønne hva Jesus holder på med. Han er i ‘nytt liv’ bransjen. Vi må ha øynene åpne for hvem han når inn til, og høre når han sier til dem: “Kom ut!”

Et hjem hjelper mennesker av med de gamle fillene, og gir de nye klær. Noen ganger bokstavelig talt, men også i betydning av å legge vekk det gamle og ikle seg det nye livet (se Kol 3,9-14). Som et hjem som bryr seg om andre vil vi bygge vennskap, lede mennesker til Guds ord, være gode forbilder, utfordre og oppmuntre, og se mer av gullet i andre enn de ser selv.

Et hjem gjør ikke folk avhengig av seg selv, men det utruster enkeltmennesker til å leve livet med Jesus på egen hånd og sammen med andre. Et hjem ‘lar de gå!’ De beste vennskapene jeg har, er de som er direkte og åpne – hvor jeg har blitt hjulpet av med fillene; frykten, avvisningen og usikkerheten. Det er der jeg har blitt oppmuntret og elsket for den jeg er, Øystein, skapt av Gud, et mesterverk, skapt til gode gjerninger. Elsket til å være meg. Ikke usikkerheten min, ikke avvisningen min, ikke frykten min. Når noen tror på deg, er det enklere å tro på seg selv, det potensialet Gud har gitt deg og framtiden han har tenkt for deg.

Men vi trenger alle å kle av de gamle fillene for å kunne gå i nye klær. For å gå i fred med tro på at jeg er rettferdig i Jesus Kristus, må jeg erkjenne og bekjenne selvrettferdighet, navlebeskuelse og selvfordømmelse. Det er tøft, og noen ganger trenger vi andre til å gjøre oss klar over hva som binder oss. Ikke med fordømmelse og krav, men med nåde og kjærlighet. “Løs ham, og la ham gå!” Så kan vi gå ut i frihet, ikke bundet av synd og skam, men med løftet hode, med tro på framtida, med tillit til Gud, og med nærhet til hverandre – så vi igjen kan være der når Jesus sier til andre: “Kom ut!”

Gud vil det samme for hver enkelt av oss: Å bygge et hjem som ser de Jesus ser, løser de fra det som holder de tilbake, og lar de gå for å leve et liv med hensikt, i relasjon til Gud og andre mennesker.

Når vi skal forsøke å si noe om hvem Gud er, bruker vi ofte ord som hellig, allmektig, allstedsnærværende, allvitende, evig, treenig. Hvert av ordene gir ulike assosiasjoner. Det er ord som beskriver Gud, men ordene rommer likevel ikke Gud. Sånn sett blir ordene menneskelige begreper for å forklare det som vanskelig lar seg forklare.

Augustin, en av de kjente kirkefedrene i det 4. århundre, ble minnet på sine begrensninger til å forstå og forklare Gud, da han gikk en tur på stranden og så en ung gutt som hadde gravd et hull i sanden. Gutten fylte hendene med vann fra sjøen og helte oppi hullet. Denne aktiviteten gjentok han gang etter gang, mens Augustin sto fascinert på avstand og betraktet det hele. Til slutt gikk han bort til gutten og spurte hva han holdt på med. Gutten svarte at han forsøkte å tømme havet oppi hullet han hadde gravd. Augustins respons var at det var jo en umulig oppgave. Hendelsen fikk Augustin til å spørre seg hvordan vi kan forvente å romme Guds endeløse mysterie i en bok. Han erkjente at vi aldri fullt ut kan kjenne den uutgrunnelige Gud.

Vi kan i denne sammenheng snakke om spenningen mellom Gud som mysterie, og Gud som har åpenbart seg for menneskeheten. Teologen Denis Edwards beskriver mysteriet Gud som en ‘horisont av eksistens som unnslipper begrensninger, definisjoner og våre forsøk på å begripe det intellektuelt’. Å si at Gud er hellig og allmektig beskriver Gud som annerledes enn oss. Vi er mennesker, individer, skapt, begrenset av tid og rom, som står i en sammenheng med andre mennesker og resten av skaperverket. Vår oppfattelsesevne, vår evne til å forstå, er begrenset til de egenskaper som er nedlagt i oss. Hvordan er det da mulig for oss å kjenne Gud, skaperen av universet, han som er større enn vår fatteevne?

Jo, fordi Gud vil det. Han har åpenbart seg i historien, gjennom profetene og det skrevne ord i Bibelen, gjennom Jesus Kristus og den Hellige Ånd, og han åpenbarer seg fortsatt for oss i dag. Gud kunne valgt å ikke vise seg for oss, men det ville stride mot hans natur og karakter, og hele hensikten med skaperverket. Gud skapte for å åpenbare seg. Han skapte menneskeheten for å ha relasjon til oss. Derfor virker det meningsløst å tro at Gud skapte jorda og menneskene en gang i tiden, for så å la oss fortsette tilværelsen på egen hånd. Han er en Gud som griper inn og viser seg for oss, ikke bare når mennesker roper til han, men han tar selv initiativ. Han sendte sin egen sønn. Når vi kan si at vi kjenner Gud, er det først og fremst fordi han har latt seg kjenne. Og nettopp det er de gode nyhetene! Han ønsker at vi skal kjenne ham. Han gjorde alt for at vi skal kjenne ham.

Jesus kom som løsningen på menneskets grunnproblem; bruddet i relasjonen til Gud. Han kom for å gjenopprette og forsone, og for å vise at vi igjen kan ha en relasjon til han som har skapt oss. Da den Hellige Ånd ble sendt, var det for at den som tror og følger Jesus, kan kjenne Gud. Han er større enn universet, uten begynnelse og ende. Han er opprinnelsen til alt som er skapt, og han kaller seg vår far. Og han er en god far. Derfor kan vi være frimodige! Vi kan komme til han med alle våre lengsler, drømmer, spørsmål, gleder og sorger. Og han hører på oss, tar i mot oss og virker i våre liv og våre omstendigheter. Det er vårt håp, vår dypeste glede og trøst; at vi kan kjenne ham, den eneste sanne Gud, og han som Gud har sendt, Jesus Kristus (se Joh 17,3). Gud er mysterie, men mysteriet er åpenbart til menneskeheten gjennom hans sønn, som har vist oss hvem Gud er. Derfor kan vi ha full tillit til ham, og vi kan ha visshet om at han lengter etter at vi kan få kjenne ham, og til slutt være sammen med ham i all evighet.

For å beskrive hva jeg tenker tro er, vil jeg fortelle en liten historie.

Da minstejenta var noen år yngre, var vi på en ukes ferie hos foreldrene mine, på gården der jeg vokste opp. Opp til andre etasje i huset er det en bratt trapp. Bella, på den gang tre år, syntes nok trappa var litt skummel, for hun var ganske så forsiktig de gangene hun gikk opp der. En dag var hun på vei opp trappa mens jeg gikk rett bak henne. Det var påfallende at hun denne gangen gikk så lett og ledig opp trappa – hun holdt seg ikke fast i gelenderet en gang. Så tenkte jeg først: Det må være fordi jeg går bak henne at hun ikke synes det er så skummelt.

Men så slo det meg. Det var ikke bare fordi jeg gikk bak henne at hun kjente seg trygg, og ikke var redd for å falle og slå seg. Det var fordi hun visste at jeg gikk bak henne! Det var hennes visshet, hennes tro om du vil, som gjorde henne trygg. Jeg var der jo hele tiden. Men om hun ikke hadde fått med seg at jeg gikk bak henne, hadde det ikke hjulpet henne.

Sånn er det med Gud. Han har vært der, og er der, hele tiden. “Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om det en ikke ser ” (Hebr 11,1). Det er først når vi tror med full visshet at han er der, at han tar i mot oss hvis vi faller, at han viser oss nåde, gir oss ny kraft og reiser oss opp igjen, først da kan Guds nærvær i våre liv bli til hjelp for oss.

Nå har jeg vært en troende i over 20 år. Nå fikser jeg det, kan jeg tenke. Dette kristne livet. Vi kan faktisk bli bedre og bedre på å være kristne bare ved å oppholde oss lenge nok i kristne kretser. Vi kan ta oss sammen, lære av andre, og etterhvert føle at vi fikser det. Så har vi plutselig blitt ‘flinke’ kristne. Men, hallo! Var det ikke det jeg erkjente da jeg kom til tro på Jesus første gang, at jeg ikke fikser det selv? Hva er annerledes 20 år etter? Egentlig ingenting. Jeg er like avhengig av å leve tett på Jesus nå som da (se min tidligere post: Tett på Jesus). Jeg er like avhengig av å ha fellesskap med andre troende for å hente kraft og styrke, og for å bli utrustet til å gjøre godt. Det kristne livet kan ikke leves alene. Jeg trenger Jesus og hans stadig livsforvandlende kraft, og jeg trenger andre troende i livet mitt. Jeg trenger å løfte blikket til Jesus Kristus i bønn, tilbedelse og lovsang, mens jeg hengir meg til ham. Jeg trenger å bli minnet på hensikten med hvorfor jeg er her. Jeg trenger like mye den gode, trosbyggende undervisningen som hjelper meg til å ha rett fokus i hensikt og handling. Jeg trenger å legge ned mine egne ambisjoner og huske at det ikke handler om meg. Jeg trenger å minne meg selv på at Guds kirke er til for alle mennesker i hele verden. “For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv” (Joh 3,16).

Avsides med Jesus, alene og sammen med andre. Der blir perspektivene mine justert. Der kjenner jeg at jeg lever, og at jeg fylles med tro og håp. I hans nærvær river jeg ned de tankene som lurer meg til å tro at jeg fikser dette livet på egenhånd, idet jeg igjen (og igjen) bekjenner min avhengighet av Jesus Kristus, og takker han for det han allerede har gjort ferdig for meg på korset. Uansett hvor mye jeg anstrenger meg eller prøver å tilfredsstille Gud, så kan jeg ikke legge noe til eller trekke noe fra det han allerede har gjort. Uansett hvor flink jeg har blitt til å gjøre de riktige tingene, kan jeg ikke fortjene Guds kjærlighet mer enn den dagen jeg oppga alt strev og bare tok i mot. I Romerbrevet forteller Paulus om en kirke som “brenner for Guds sak, men uten forstand. De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet” (Rom 10,3). Det hjelper derfor ikke om vi er blitt flinke til å takle livet og omstendighetene rundt oss, hvis vi stadig glemmer at vi er rettferdige kun fordi Gud har gjort oss rettferdige ved sin sønns Jesu Kristi død og oppstandelse. Alt annet er konsekvenser. Av nåde er vi frelst, derfor lengter vi etter at Gud skal forandre oss til å bli mer lik ham, så hans tanker kan få prege oss og vi kan begynne å gjøre hans gjerninger.

Vi trenger derfor å studere og meditere på Guds ord og bli mer og mer kjent med hans karakter. Dersom vi lever nær til ordet og lar det virke i oss, vil vi i vanskelige situasjoner kunne ta gode valg rett og slett fordi vi har blitt bedre kjent med Jesus. Når hans karakter får prege oss, blir vi i stand til å kjenne i vårt hjerte hva som er rett og galt (se Rom 12,2-3). Vær stille innfor Gud og lytt til hva den Hellige Ånd sier til deg. Gjennom bønn, lovprisning og fellesskap med Jesus kan den Hellige Ånd tale konkret inn i din situasjon. Det krever vilje og tålmodighet. Men når vi begynner å høre etter, så vil vi gjenkjenne Guds stemme og forstå hva han ønsker for oss. Gud er vår Far. Han har skapt oss, og han elsker å ha fellesskap med barna sine.

Jesus sa: “Jeg er veien, sannheten og livet” (Joh 14,6). Når vi holder oss nær til Jesus, kan vi ikke gå oss bort.

Skapelsesberetningen i det Gamle Testamentet kan leses bokstavelig eller ikke. Men budskapet om en aktiv Gud som skapte menneskeheten for å ha nær relasjon med oss, skinner tydelig gjennom. Vi er hans idé, ikke et resultat av tilfeldig kjemi i universet for noen milliarder år siden. Denne forståelsen er utgangspunktet for resten av dette innlegget.

I 1. Mosebok kap. 1 leser vi at mennesket ble skapt i Guds bilde. Ikke sånn at vi er lik Gud. Vi er snarere et avbilde av hans natur, en skygge av hans karakter, bærere av hans DNA. 1. Mosebok kap. 2 beskriver at Gud ga mennesket en fysisk kropp (formet av støv fra marken), og han blåste sin pust av liv inn i den. Livets pust, neshâmâh på hebraisk, kan oversettes sjel og ånd. Dermed er vi både ånd, sjel og kropp. Og vi er plassert på jorda, som er en viktig del av Guds skaperverk. I Det Nye Testamentet beskrives det at alt er blitt til ved Kristus (Joh 1,3), “for i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige” (Kol 1,16a), både jorda og vår kropp (det synlige), og vår sjel og vår ånd (det usynlige). Vi er altså hele mennesker, skapt i Guds bilde.

Så ble det dessverre krøll på tråden. Synden kom inn i verden ved én persons ulydighet, Adam, og gjennom han ble alle mennesker og hele skaperverket dømt til å bære konsekvensene gjennom smerte, strev og død (noe vi kan lese om i 1. Mos 3,17 19 og Rom 5,12). Kapitlene 3-11 i 1. Mosebok beskriver en spiral av brutte relasjoner. 

Hele skaperverket led på grunn av menneskenes brutte forhold til Gud og hverandre. Guds nåde hindret ham i å ødelegge hele menneskeheten, og den midlertidige løsningen ble i stedet forvisning fra hans nærvær (1. Mosebok 3,23).

Et viktig (og kanskje finurlig) spørsmål å stille er: Mistet menneskeheten Guds avbilde etter Adams fall? Var det helt tapt? De som argumenterer for forutbestemmelse (predestinasjon), vil mene at Guds bilde i mennesket var fullstendig tapt etter fallet, ergo er det kun de Gud har utvalgt som kan kjenne Guds kall til omvendelse og evig liv. En innsigelse mot denne forståelsen er at Gud åpenbarte seg for og snakket med mennesker også etter fallet. Han salvet prester, profeter og konger med sin Ånd, for å representere ham og være hans sendebud til folket. Det betyr at noe i en person fortsatt var i stand til å ha kontakt med Gud og forholde seg til ham. I stedet for å tenke at Guds bilde i oss ble tapt da synden kom, er det mer hensiktsmessig å se det som ødelagt eller brutt.

Den varige løsningen på den brutte relasjonen med Gud kom med Kristus Jesus, som er det synlige bildet på den usynlige Gud (Kol 1,15). Gud ble menneske slik at menneskeheten igjen kan ha nært fellesskap med sin skaper. Det er et mirakel, akkurat som selve skapelsen. Et eksempel i Bibelen som forklarer hva som skjer i dette mirakelet, leser vi om da Jesus samtalte med fariseeren Nikodemus om behovet for å bli født på ny. Jesus sa at “Ånden føder ånd” (Joh 3,6). Det vil si at den Hellige Ånd (Guds ånd) puster nytt liv i vår ånd. Profeten Esekiel forutså dette flere hundre år i forveien: “Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden” (Esek 36,26). Paulus kaller det den nye skapningen, og fastslår at hensikten med gjenopprettelsen er at menneskene skal bli forsonet med Gud (2. Kor 5,17-18).

Paulus snakker også om at kristne “blir forvandlet til hans bilde” (2. Kor 3,18). Det greske ordet for bilde er eikon, som betyr ikon, og kommer fra en rot som betyr likhet. Når vi som troende mennesker følger Jesus og lar hans Ånd forvandle oss, så blir bildet av Jesus i oss mer og mer synlig. Å bli forvandlet til hans bilde innebærer dermed en prosess: Bildet blir gjenopprettet gjennom forsoningen (troen på Kristus), det blir forvandlet gjennom helliggjørelsen (i kraft av Guds Ord og den Hellige Ånd), og det vil bli gjort perfekt gjennom forherligelsen (når Kristus kommer tilbake).

Når vi tror at ethvert menneske er bærere av Guds bilde, uansett om det er brutt eller i ferd med å bli gjenopprettet, så spiller det liten rolle om en person er en troende eller ikke. Guds bilde er plantet i alle. Hvert individ kan derfor se gjennom øyne som Gud skapte, tenke med kreativitet som Gud la ned, og arbeide med ferdigheter som Gud ga. En person vil kanskje ikke gjenkjenne eller erkjenne det, men konsekvensen er at hver enkelt person gjenspeiler noe av Gud. Det faktum at ingen ser nøyaktig like ut, og at alle har ulike talenter og personligheter, taler i seg selv om Guds vedvarende pust av liv i mennesker født inn i denne verden. Teologen Emil Brunner hevdet at det  ikke finnes en sekulær verden, bare en skapt verden som er blitt sekularisert. Jesus Kristus døde og sto opp igjen for at hans bilde kan bli gjenopprettet i alle mennesker.

Det gjenopprettede Guds bilde i en troende er kun et resultat av nåde, og ingen kan noen gang gjøre noe for å fortjene det (Rom 3,23-24). Når vi så tror at hver enkelt person er skapt i Guds bilde, viser det oss hvordan vi praktisk må forholde oss til andre mennesker; med respekt sette hverandre fri til å være den Gud har skapt oss til å være. Det utelukker ethvert forsøk på å kontrollere og undertrykke en annen person, uansett om det er i et forhold eller gjennom et regime. Og ettersom livet er en gave fra Gud, så vil vår forståelse gjøre at vi vil beskytte og bevare livet vi har fått.

Når vår selvforståelse er basert på at vi har en gudegitt natur som ble brutt og har behov for gjenopprettelse, så bør det gjøre oss ydmyke. Når vi ser på alle mennesker som skapt i Guds bilde, og dermed er like verdifulle, bør det fylle oss med kjærlighet. Når vi ser på Kristus som det perfekte bildet på Gud, boende i den som tror ved sin Ånd, da bør det gi oss håp.

“Tålmodighet er en dyd”, er et gammelt ordtak. I Bibelen står det ganske mye om å vise tålmodighet. I Forkynneren 7,8 står det at tålmod er bedre enn hovmod. Jeg tenker at hovmod peker på meg selv, mens tålmod peker på Jesus. Hovmod er å stole på mine egne evner til å fikse livet. Tålmod er å tro at Jesus er selve livet. Tålmod. Mot til å tåle. Jesus tålte den urett som rammet ham, fordi han visste at det han led ville gi frihet til mange (Heb 12,2). Det vitner om styrke, ikke om svakhet, å være tålmodig.

Tålmodighet utstråler tillit. Det er noe attraktivt ved mennesker som ikke krisemaksimerer enhver utfordring de møter på i livet. Troende som stønner og klager over alt som ikke er slik de ønsker det skulle være, har kanskje rett til å være misfornøyde. Men likevel demonstrerer de en mangel på tillit til at Jesus har kontrollen og at han gir oss det vi trenger. “Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting”, sier salmisten i salme 23. De sju ordene er de jeg bekjenner mest i tider med usikkerhet og uro. Inni meg kan jeg nok av og til la meg vippe av pinnen av utfordrende omstendigheter. Som regel skjønner jeg etter en stund at grunnen til det er at jeg håper omstendighetene skal forandre seg, så jeg igjen kan ha fred. Det er bare det at når én ting har ordnet seg, så dukker det gjerne opp en ny utfordring. Og sånn går no dagan. Det kalles livet. Men i stedet for å søke indre fred i ytre omstendigheter, kan vi velge å stole på Jesus og be til han. Det innebærer et paradigmeskifte, en endring av fokus. Når vi overgir våre drømmer, utfordringer, lengsler og frustrasjoner til Jesus, så tror vi at han tar hånd om våre behov.

Tillit er dermed det samme som å ha tro. Jesus sier: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet” (Joh 14,27). Det er en gave, ikke et strev. Jesus fôr opp til himmelen og sendte sin Hellige Ånd til oss. Den Hellige Ånd i våre hjerter er Guds fred. Den Hellige Ånd som gir liv til det skrevne Guds ord er hans fred. Når vi stopper opp og spør Gud om visdom i ulike situasjoner, vil han villig gi oss det (Jak 1,5). Når vi inkluderer Gud i hverdagslige utfordringer, samt små og store avgjørelser, vil han lede oss. Mens vi venter på at Guds løfter skal bli en realitet i våre liv, når vi utholder prøvelser og tøffe situasjoner, kan vi ha fred.

Men hvorfor skal vi egentlig være så tålmodige? Kan ikke Gud bare velsigne oss og gi oss alt vi trenger med en gang? Hva er det vi skal være tålmodige for? Det er jo selvsagt, kan du sikkert si. Vi kan jo ikke kreve av Gud. Han er suveren og vet når han kan gi oss det vi ber om. Det er jo ikke sikkert vi er klar for å ta imot det vi ber om her og nå. Det er nok noe i det resonnementet. Men det betyr ikke at vi skal la være å be om det vi drømmer om. Nei, vi kan be med frimodighet, og tro at Gud svarer vår bønn. “Med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus” (Heb 12,2). Tålmodighet handler derfor kanskje vel så mye om ha forventing om det vi drømmer om, som det å takle å ikke ha det. Kanskje er det nettopp den forventningen som forbereder oss på det alt det gode som ligger der framme. Og kanskje det ikke er så lenge til. Kanskje har vi allerede fått det.

Jeg trives best i åpent landskap

“Jeg var i trengsel og ropte til Herren, han svarte og førte meg ut i åpent land.” (Salme 118,5)

Det er i de øyeblikkene jeg har det som tøffest at jeg virkelig skjønner at jeg trenger å leve tett inntil Jesus. Så er det også sånn at det er lett å tro at en kan klare seg uten Gud i perioder når livet kjennes enkelt og greit. I et bilde viste Gud meg at det ikke trenger å være sånn. Han talte til meg med et løfte fra sitt ord: “Jeg vil føre deg ut i åpent land!” Det var i en periode hvor jeg syntes at livet bød på litt for mange utfordringer på en gang. Samtidig hadde jeg en sterk lengsel etter å bli bedre kjent med Jesus, og jeg brukte mye tid på å søke hans plan for mitt liv.

Så fikk jeg se meg selv i en jungel. Rundt meg var det bare tett skog. Trærne strakk seg så høyt at sollyset ikke nådde ned gjennom grenene. Det var vanskelig å se noe særlig lenger enn en meter av gangen. Jeg kunne ikke stole på min egen retningssans, ettersom jeg var omsluttet av kratt og greiner uansett hvor jeg snudde meg. Det eneste som gjorde meg i stand til å finne veien gjennom jungelen, var at Gud ledet meg skritt for skritt. “Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.” (Sal 119,105). Jeg klamret meg fast til hans ord. På den måten gikk jeg meg ikke vill. Samtidig måtte jeg slite mye for å kave meg gjennom den tette skogen. Det var anstrengende og jeg ble raskt sliten. Men Gud ga meg lov til å sette meg ned og hente nye krefter, før han førte meg videre på vandringen. Jesaja 40,29 ble min trøst: “Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke.”

Så forandret bildet seg. Jeg så meg selv på en åpen slette uten noen trær eller hindringer. Sletta var så lang og bred at den bare forsvant ut i horisonten, uten å vise hvor veien gikk. Det var ingen oppgått sti som viste hvor jeg skulle gå, eller skilt som fortalte retningen. Da forsto jeg at det er avgjørende å bli ledet av Gud også når vi har det bra. I perioder hvor livet er uten bekymring og hindringer, er vi minst like avhengige av Gud for å følge han. For vi kan stå å se utover sletta og stake ut kursen på egen hånd, uten å oppdage at vi havner i feil retning. I vår glede over at økonomien begynner å ordne seg, forholdet til kjæresten blir bedre, tjenesten skyter fart og mennesker blir frelst, så er det fristende å vandre lykkelig avgårde og ikke involvere Gud i små og store avgjørelser for veien videre.

Når vi innser at vi trenger å søke Guds ansikt og hans råd minst like mye på glade dager, blir det også lettere å hvile i Guds nåde. Da trenger vi ikke tviholde på det vi sliter med for å leve nær Gud. Vi behøver ikke lete etter dårlige sider ved oss selv for å holde stoltheten i sjakk. Vi er kjøpt fri fra det strevet. Prisen er betalt, og vi er fri fra fordømmelsen og nederlagene. Det er den gleden vi skal få leve i, vokse i og tjene i. I glede skal vi få gå på den veien som Gud viser oss. Om vi tar noen avstikkere underveis, så har Gud fortsatt kontrollen. Han hjelper oss så vi kommer inn på riktig kurs igjen.