Category: Life

Det lyder et rop fra mennesker rundt om i verden i dag. Det er et rop om aksept, formet som et spørsmål: Jesus, elsker du meg nok til å ta imot meg akkurat sånn som jeg er?

Som et rungede svar på denne lengselen etter ubetinget mottakelse, er det som jeg kan høre Jesus si:

Mitt barn, selvfølgelig elsker jeg deg nok til å akseptere deg akkurat som du er. Jeg døde på et kors for deg, akkurat sånn som du er. Jeg ga livet mitt for deg, akkurat sånn som du er. Jeg elsker deg nok til å gi deg nåde og tilgivelse. Men jeg elsker deg mer enn nok. Jeg elsker deg nok til å sette deg fri. Jeg elsker deg nok til å helbrede deg. Jeg elsker deg nok til å ta deg i hånden og lede deg inn i alt jeg har skapt deg for. Jeg elsker deg nok til å forberede et sted, som bare er for deg. Alt du trenger å gjøre, er å la meg. For jeg står for døren og banker.

Som et videresendt svar til menigheten, er det som at Gud sier:

• • Aksept er utgangspunktet
  • Gjenfødelse er første skritt
  • Så handler det om gjenopprettelse

Rom 5,8
“Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.”

Joh 8,36
“Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.”

Joh 14,2-3
“I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.”

Joh Åp 3,30
“Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.”

Det MÅTTE være et tre i hagen som Adam og Eva ikke kunne spise fra, ellers ville de ikke hatt et reelt valg om å følge Guds befaling. Og uten et valg ville det ikke være noen reell relasjon mellom dem og Gud i utgangspunktet. For han er en relasjonell Gud som ønsker at hans barn skal ØNSKE å være sammen med ham. Det kalles fri vilje.

Fri vilje er dermed ikke et filosofisk begrep for å forklare ondskap i verden. Det er derimot den viktigste ingrediensen i vår menneskelighet, som gjør at vi alltid oppriktig og utvungent kan velge å akseptere og følge sannheten.

Sannheten er en person. Og han setter fri. Det er slik sannhet fungerer. Den setter fri. Jesus fordømte aldri noen, og han forvirret aldri noen. Han ga seg selv til verden, med et alternativ om å ta imot ham. Så kirken er heller ikke her for å bringe fordømmelse eller å formidle noe som fører til forvirring. Kirken er her for å peke mennesker til Jesus, som setter fri.

Folk som dømmer når du tar et sidespor og gjør noe dumt, har en tendens til å gjøre akkurat det samme når du holder stø kurs og tar gode valg.

Hvis du har behov for gode råd (som vi alle har), så ikke hold deg til mennesker som dømmer deg når du gjør noe galt. Det vil bare dra deg ned til deres nivå av dom. Vær med folk som elsker deg og tror på deg. Det betyr ikke nødvendigvis at de alltid kommer til å være enige med deg og heie på valgene dine. Men i kjærlighet, ikke dom, vil de korrigere deg.

Det er en enorm forskjell på korreksjon og dom. Dommen er en form for kontroll, som sier: “Hvis du gjør det jeg synes er best, vil jeg være fornøyd, og da vil du også bli det.” Korreksjon, derimot, elsker mennesker til frihet, og sier: “Uansett har mange ganger du mislykkes, er jeg her for deg. Det er alltid nåde, og Gud elsker deg alltid. Jeg tror på deg. Du har så mye i deg, så mye potensiale. Sjekk først med Gud om det du ber om er en klok ting å gjøre.”

Jesus korrigerte, men han dømte ikke, og han er den eneste personen som rettmessig kunne dømme noen. Joh 3,17 sier: “Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.” La oss være den slags mennesker.

Potensial oppdages ved å oppleve ubetinget kjærlighet, finner sin hensikt i nære relasjoner, og leves ut i samfunn med verden.

Potensial er aldri koblet til kontekst, men er uløselig bundet til Guds hjerte for deg. Som skapt i Guds bilde og med Kristus boende i deg, kan du aldri forlate ditt potensial.

Uansett hvor mange dumme valg du tar, eller hvor mange ganger du mislykkes, kan du aldri miste ditt potensial. Du kan hindre deg selv i å vokse inn i ditt fulle potensial, ved å tillate skuffelse, bekymring, mangel på visjon og dumme prioriteringer, men du kan aldri forlate ditt potensial.

Når en stein er kastet og bryter overflaten på stille vann, skaper det en krusning som alle kan se.

Når havet krasjer og treffer kysten, skaper det en bølge som alle kan surfe på.

Hver spiker som gjennomboret Jesu bein rystet mørkets rike og revnet forhenget i templet. Det skapte en en krusning, en dønning, en bølge av Guds kjærlighet som når ut til alle. Husk at Jesus sa: “Det er fullbrakt!” før oppstandelsen. I det øyeblikket han ga sitt siste åndedrag på korset, ble kjærlighet, tilgivelse og helbredelse gjort tilgjengelig for deg og meg og resten av verden, og den ble bevist og gjort oppnåelig ved oppstandelsen til livet.

Dette er opp-ned riket.

Avhengighet av den Hellige Ånd går forut for strategisk tenkning og planlegging. Det er ikke et enten eller, men vi må alltid huske at kirken er konstituert av Ånden, blir styrket av Ånden og ledet av Ånden, og at Guds strategier alltid vinner over menneskelig visdom. Vårt ansvar er altså alltid først å følge Åndens ledelse.

Når vi ser på apostlene, og spesielt Paulus og Peter, så mister vi poenget hvis vi bare ser på hvordan de bygde kirken, for deretter forsøke å gjøre det samme. Det vi derimot bør lære av dem, er hvordan de mer og mer stolte på og underla seg Åndens åpenbaring og veiledning i alt de gjorde. Vi vet at alt Gud gjør er sunt, og alt sunt vokser. Som Paulus sa, så var det de som plantet og vannet, men det er Gud som gir vekst.

Det å lære om kirkevekst handler dermed mindre om know-how, og mer om å få et wow! til hva Ånden gjør, og å være villig til å følge etter.

Naturens lov er vekst og helbredelse. Bare se på huden din. Den gror av seg selv når den får et kutt. Se på barna dine. De vokser når de får mat og næring. Du trenger ikke å strekke dem for å få dem til å vokse 🙂 Det er sånn Guds skaperverk fungerer: Gjenopprettelse og vekst som standard.

Så vekst i seg selv er dermed ikke bevis for et overnaturlig mirakel, fordi alt sunt vokser i henhold til sin natur. Når synden kom inn i verden, så kom forfall, ødeleggelse og død også inn, som ikke var en del av Guds hensikt. Jesus døde for å fjerne dødens og syndens makt, for å gi liv og liv i overflod, og for å legge til rette for overnaturlig vekst.

Hva er da overnaturlig vekst? Det er frukten av et frø som ble sådd på korset. Det er forløsningen og utviklingen av nytt liv etter Guds design. Det er et liv som var tapt og blir reddet og himmelvendt. Det er et liv som stadig møter den levende Gud og blir forvandlet. Det er et liv som er avhengig av livets Ånd for å virkelig leve.

Et spørsmål mange stiller seg, er om Gud bryr seg. Utfordringer i eget liv og verden rundt oss gjør at mange lurer på hvorfor Gud ikke griper inn. Det er et spørsmål som ikke nødvendigvis betviler Guds evne, men heller hans vilje.

Disiplene stilte Jesus det samme spørsmålet:

Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» (Markus 4,37-38)

Disiplene visste åpenbart at Jesus kunne gjøre noe med den vanskelige situasjonen de var i. Men fordi han ikke grep inn da de forventet det, lurte de på om han i det hele tatt brydde seg. Mange mennesker i dag lurer på det samme. De lurer på om Gud bryr seg. For hvis Gud ikke bryr seg, så kan han ikke være god. Og hvis han ikke er god, så vil de ikke tro på en slik gud.

Heldigvis slutter ikke historien med disiplene der. Båten gikk ikke under. Jesus demonstrerte at han brydde seg, men han hadde også en klar melding til disiplene:

Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» (Markus 4,39-40)

Så er det tydeligvis troen Gud ser etter, selv når det stormer som verst. Betyr det at vi må prestere tro før Gud gidder å vise sin allmakt? Slettes ikke. Tro er ikke annet enn tillit til nettopp Guds allmakt, også når det ser ut som båten kommer til å synke. På samme måte som vi som er foreldre ønsker at våre barn skal stole på oss, slik ønsker Gud at vi skal ha tillit til ham og være trygge på at han vil stille stormene i livene våre. Og han gjør det, når vi tror at han er til. For han bryr seg.

Hvis du ikke allerede kjenner til det, la meg å introdusere deg til et teologisk konsept som kalles ”openness to the world”. Teologen Wolfhart Pannenberg definerer ”openness to the world” som hvert enkelt menneskes unike frihet til å utforske og bevege seg bortenfor sin egen eksistens. Vår innebygde ”openness to the world” reflekterer dermed vår søken etter Gud. Forkynneren 3,11 sier at ”Alt skapte han vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter. Men de fatter ikke det verk som Gud har gjort fra først til sist.” Alle har en ”openness to the world”. Ikke-kristne også. Evigheten er lagt i alle mennesker hjerter. Det er det som gjør oss lengtende, eller åndelig søkende, om du vil. Vi kan tenke at Gud har latt seg vise (gjennom skapelsen, historien, vår samvittighet), til en menneskehet som er mottakelig for å oppdage Gud. Det kalles generell åpenbaring, som er Guds initiativ for å vise hvem han er til alle mennesker. Spesiell åpenbaring er når Gud viser sine konkrete tanker og planer til den enkelte gjennom Bibelen og Jesus Kristus, ved den Hellige Ånd.

Spesiell åpenbaring er nødvendig for å kjenne Gud personlig, og for å bli klar over hans spesifikke vilje for sitt eget liv. Men, og her kommer poenget, spesiell åpenbaring må alltid forstås på et fundament av generell åpenbaring, og en ”openness to the world”. Hvorfor det? For det første gir det kontekst til den individualistiske oppfatningen av Guds ledelse og forståelse av hvem Gud er. Hva er Guds ledelse om det ikke har sitt utspring i Guds natur og karakter som vist gjennom historien, og som demonstrert gjennom den Jesus vi kjenner fra Bibelen.

For det andre gir det kontekst til hensikten med spesiell åpenbaring. Med en ”openness to the world” vil vi alltid ha for øye de andre. På den måten får Guds vilje og hensikt med våre liv mening utover å gi oss selv mening. Det innovervendte blir vendt utover for å gi mening til de som ennå ikke har.

For det tredje gir det kontekst til vår egen plass i det store bildet. En ”openness to the world” gjør oss ydmyke og takknemlige for andres vandring med Gud, deres bidrag til våre liv og til Guds rike.

For det fjerde gir det frihet. Først og fremst frihet til å være åpen mot Gud, og å kunne strekke seg mot ham i full tillit. Men det gir også frihet til å ikke innsnevre sitt eget liv ut fra en ferdig definert oppfatning om hvem vi er. Det gir frihet til å hele tiden være i utvikling, hele tiden ’marvel at the beauty of God and his creation’. Det gjør oss nysgjerrige og pågående, samtidig som det holder oss åpne og ydmyke. Det gjør at vi hele tiden skjønner at det er mer å oppdage om hvem Gud er, og hvem andre er. Det gjør oss mer tilgjengelige og attraktive for våre omgivelser. Det hindrer oss i å bli ekskluderende og marginaliserte.

”Gud er kjærlighet” konstaterte Johannes i sitt første brev (1 Joh 4,8). Det er konteksten for alle åndelige gaver og utrustning. Paulus plasserte kjærlighetskapitellet (1 Kor 13) mellom kap 12 som ramser opp nådegavene, og kap 14 som tar for seg nådegavenes hensikt. Uten kjærlighet har vår profetiske gave ingen funksjon. Uten en ”openness to the world” står vi i fare for å bruke alle nådegavene til vår egen oppbyggelse (og ikke bare tungetalen, slik Paulus formante). Uten en ”openness to the world” står vi i fare for å plassere noen innenfor, og andre utenfor. Det er etter min oppfatning det største hinderet for kirkevekst.

Gud kjenner deg

Jeremia 1,5 sier “Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg.” Før du ble født visste Gud hvem du er! I 1. Mos 1,27 står det: “Og Gud skapte mennesket i sitt bilde. Til mann og kvinne skapte han dem.” Er du mann? Er du kvinne? Gutt? Jente? Håper du sa ja til ett av de alternativene. Da er du skapt i Guds bilde. Det greske ordet for bilde er eikon = ikon; avbilde, likne på. Du likner på Gud. Alle mennesker er bærere av Guds bilde. Vi kan ikke stikke fra det. Du er stuck med deg selv. Om du tror på Gud eller ikke så er du et avbilde av ham. Hver eneste person på jorda reflekterer noe av Gud. Du ser gjennom øyne som Gud har skapt, jobber med talenter som Gud har gitt deg, tenker med kreativitet som Gud har putta på insiden av deg. Ved syndefallet ble relasjonen vår til Gud brutt i stykker, og avbildet av Gud i oss ble ødelagt – men ikke borte. Det var der, men i stykker. Det var derfor Jesus kom! Jesus døde for å gjenopprette bildet av Gud i oss. I 2 Kor 3,18 snakker Paulus om at vi blir forvandlet til Guds bilde. Vi blir mer og mer lik Gud. Gud har skapt deg, han digger personligheten din, han ser potensialet ditt, han vet om dine styrker og svakheter. Han synes du er morsom, selv om ingen andre synes det. Han liker hårsveisen din selv om mora di ikke gjør det. Han vet hva du liker, hvilke fobier du har og hvilket lag du heier på. Den som kjenner deg best, er han som har skrudd deg sammen!

Gud ser deg

Johannes kapittel 1 begynner med: ”I begynnelsen var ordet. Ordet var hos Gud og ordet var Gud.” Ordet er Jesus. I begynnelsen var Jesus. Jesus var hos Gud og Jesus var Gud. Ordet ble kjød, det ble menneske, står det i Johannes 1,14. Det vil si at Jesus i himmelen kom til jorda, født som et menneske. Han ble som oss! “He moved into the neighbourhood”, står det i The Message oversettelsen. Gud ble menneske og levde i blant oss! Det er gode nyheter. Hvorfor det? Fordi han som skapte oss, som vi vendte ryggen, han tok initiativet til en reunion. Han ble menneske for å vise oss sin sanne natur og for å forsone menneskeheten med seg selv, etter at vi hadde rota det til. Før hadde han kommunisert med folk via Moseloven og profeter som han snakket til – nå kom han i egen person.

Det er selvfølgelig lettere å bli kjent med en person når du treffer han eller henne selv, enn når du googler personen eller andre forteller om han eller henne. La oss ta et lite eksempel: Du kjenner ikke Petter Stordalen bare fordi han har vært ofte på Skavlan. Du kjenner bare til det som kommer fram på Skavlan – og det er nok en ganske begrenset del av hvem Petter Stordalen er. På samme måte tror jeg Gud tenkte: ”Nå har folka hørt om meg via profetene og lest om meg i loven”. I tillegg hadde de skriftlærde forkludra det med å lage masse tilleggsforskrifter, egne tolkninger av hvem Gud er og hvordan leve et gudfryktig liv. De hadde forvridd både hensikten med loven og forståelsen av Guds karakter og natur. Det førte til at de skriftlærde fikk mye makt, og det ble vanskelig for menigmann å få kontakt med Gud og vite hvem han virkelig er; full av nåde og kjærlighet. Jeg tror Gud tenkte; ”Nok er nok! Nå er det på tide at de får møte meg in person.” Så Gud ble menneske, og han tok del i hverdagslivet til ordinære mennesker som gikk på jobb, dro på skolen og krangla med storesøster’n. Han så dem, fordi han elsket dem. Han så dem da han hang på korset og sonte verdens synd. Han så deg og ditt liv da han sa: “Det er fullbrakt!!” Han ser deg, fordi han elsker deg og bryr seg om deg.

Gud er med deg

Matteus 28,20 understreker: “Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” Jesus gjorde ikke sin greie for så å stikke av og overlate oss til oss selv. Da Jesus dro opp til himmelen, sendte han sin Ånd til verden. Den Hellige ånd er Guds ånd. Så det er Gud som er med deg, i hverdagen og på ferie i Strømstad. Den Hellige Ånd bor i hjertet til alle som tror. Han gir deg kraft til å leve livet i hverdagen, og til å bety noe for andre. “Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender” (Apg 1,8).

Gud KJENNER DEG (han har skapt deg), Jesus SER DEG (han døde for deg), den Hellige Ånd ER MED DEG (han gir deg kraft)! Han elsker deg. Han digger deg. Han er for deg. Til deg som tenker at dette gjelder alle de andre: Sorry, men Gud har ikke laget en unntaksregel i Bibelen, som sier at det gjelder alle – bortsett fra deg. Nei. Alle betyr noe. Jesus var der da verden ble skapt. Han var der da verden vendte han ryggen. Likevel meldte han seg frivillig til verdens mest omfattende redningsaksjon, og han visste at redningsaksjonen kom til å ende med hans egen død. For han visste at livet ville seire over døden, og at det ville føre til at han igjen kunne ha en nær, fortrolig og evig relasjon til alle mennesker. Hvor bra er ikke det!

En uskyldig mann fikk tredd lange torner gjennom huden i hodet sitt. Så ble han pisket, og deretter tvunget til bære et stort trekors opp til Golgata, plassen for henrettelse. Der ble han spikret fast til korset.

Jesus Kristus, Guds sønn. Han kunne befalt ild fra himmelen å komme ned og fortære de som gjorde det mot ham. Men han gjorde det ikke. Han tålte uretten som ble begått mot ham. Ut av kjærlighet til oss. Ut av kjærlighet til de som torturerte ham. Jesus døde for absolutt alle mennesker. Amazing grace! It’s almost too much to handle..

I møte med Jesu brutale nådeshandling; klarer vi å tåle urett? Vanskelig spørsmål, kan du si. Kan vi tåle å bli misforstått, motarbeidet, og kanskje også urettmessig anklaget, uten å måtte gå til motangrep? Hvis det å hevde sin egen rett leder til frustrasjon og et hardt hjerte, kan det da være at hjertet er viktigere enn å stå opp for sin egen sak? Noen ganger trenger vi selvfølgelig å stå opp og ta til motmæle, særlig hvis motbøren er en konsekvens av manipulasjon og kontroll, og særlig hvis den går ut over andre som ikke kan stå opp for seg selv. Men selv da, hvordan reagerer jeg? Med samme mynt? Det  fungerer sjelden. Loven sa: «Øye for øye, tann for tann.» Hvis du slår meg, så slår jeg deg. Hvis du anklager meg, så anklager jeg deg. Jesus sa: «Vend det andre kinnet til!» Kan det være at Jesus mer enn noe annet talte til hjertene våre?

Profeten Sakarja snakket om sannhet og kjærlighet, og pekte på hjertets tilstand: «Så sier Herren over hærskarene: Døm sant og rett, vis kjærlighet og barmhjertighet mot hverandre! Dere skal ikke undertrykke enker og farløse, innflyttere og fattige! Dere skal ikke tenke ut ondt mot hverandre i hjertet.» (Sakarja 7,9-10)

Så betyr det å vise kjærlighet IKKE at vi skal la være å dømme sant og rett. Kjærligheten er ikke fluffy, søt og aksepterende til alt som er galt. Tvert i mot. Men kan det være at kun når vi har kjærlighet, at vi virkelig er i stand til å dømme både sant og rett? Paulus skrev: «La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!» (Rom 12,21). Noen ganger trenger jeg å vente med å gi respons på urett. Vente til hjertet mitt er mykt nok til å gi en sann respons. Vente til mitt indre kjenner fred, fordi hjertet mitt er viktigere enn uretten som ble begått. Vente til det som kommer ut blir sant og rett, og ikke lenger preget av avvisning og skuffelse. Da tror jeg det gode overvinner det onde. Så kan det å tåle urett være en vei til seier over uretten?

For en del år siden tuslet jeg og en kamerat nedover fra colleget vi studerte på i Sydney, ned mot kaffebaren ved inngangen til det lokale kjøpesenteret. Det var ettermiddag, og det hadde vært en ganske vanlig dag med mye faglig påfyll og spennende samtaler på skolen. Jeg tenkte på Hege og Mia som var hjemme i huset vi leide ikke langt unna college, og at jeg snart skulle treffe de. Studenttilværelsen som forholdsvis fersk småbarnsfamilie langt hjemmefra var berikende på mange måter. Vi fikk oppleve det sammen, og vi skapte felles minner for resten av livet. Vi fikk venner fra alle verdenshjørner. Vi fikk livsforvandlende erfaringer i et miljø som skapte tro og retning for framtida.

Midt oppe i alt det givende og spennende var det også utfordringer: Store omstillinger ved å flytte til en annen kant av jordkloden. Ikke kjenne noen da vi kom dit. Bruke mye tid på å orientere seg for å bli kjent i en storby. Hvor kjøpe bil? Eller hvor finne en butikk som selger bilsete til Mia? Bli lurt av en sleip bilselger som solgte oss et vrak av en bil det bare ble trøbbel og store utgifter med. Runder med influensa og sykdom de første månedene, antakeligvis fordi vi ble utsatt for virus vi vanligvis ikke støter på nord i Europa. En ettåring som holdt oss våkne om natta, og som startet dagen klokka 05.00 om morgenen. Mias fallulykke som ødela fortennene hennes og førte til narkose på dagkirurgi og trekking av tann. Pappaen til Hege som døde hjemme i Norge, samme dagen som Mia lå i narkose på andre siden av jorda. Til sammen og hver for seg kunne alt dette tatt motet fra oss. Men vi visste at vi var på rett plass. Det var ingen andre steder i verden vi ønsket å være akkurat da.

På vei ned mot kaffebaren, når jeg tenkte gjennom dagen, håpet jeg at Hege og Mia hadde det fint. Jeg tenkte at vi endelig hadde kommet oss etter nok en sykdomsrunde og antibiotikakur. Kameraten min og jeg småpratet på vei til kjøpesenteret. Da kom Brian Houston gående forbi oss, en av verdens mest innflytelsesrike kirkeledere. Han stoppet opp et øyeblikk, smilte, og sa: «So, what have you guys achieved today?»

Tankene bruste gjennom hodet mitt. Hva svarer jeg nå? Jeg prøvde å tenke på hva jeg hadde gjort i løpet av dagen, men kom ikke på noe som var verdt å nevne. Jeg kunne ikke akkurat fortelle om en trøtt start på dagen på grunn av halvdårlig nattesøvn, eller kjefting på telefonen til en sleip bilselger. En følelse av panikk tok meg et øyeblikk. Men før jeg rakk å tenke mer, svarte kameraten min med et smil om munnen: «Oh, there’s still time, there’s still time.» Alle tre lo, og vi gikk videre for å kjøpe den etterlengtede kaffekoppen på Gloria Jean’s.

Det var et øyeblikk som var over nesten før det startet. Men det fikk meg til å tenke. Hvorfor ble jeg svar skyldig overfor en mann jeg ser sånn opp til? Kanskje fordi jeg følte at jeg måtte bevise noe. At jeg sammenlignet meg med andre rundt meg, og tenkte at jeg ikke gjorde noe betydningsfullt. At jeg automatisk evaluerte her og nå situasjonen i stedet for å se muligheter framover.

Er det ikke lett? I perioder hvor stormene raser, når påkjenningene er store og en er satt tilbake av helse eller andre omstendigheter, er det ikke da lett å tenke at en ikke får til så mye? Er det ikke da lett å vurdere sin egen innsats og tenke at den er lite betydningsfull? Jeg tror vi alle lett kan falle for fristelsen til å sammenligne oss med andre og vurdere oss sjøl ut fra livssituasjon og innsats. Om det går bra, eller ikke fullt så bra. Den samme Brian Houston vi møtte den dagen, har en gang sagt: «The end of an era is not the completion of a destiny.» Hensikten med våre liv forandrer seg ikke uansett hvilken sesong vi er inne i. Nåde er å kjenne at vi er på rett plass til rett tid, uansett hva vi produserer. Nåde er å vite at «There’s still time.»

Før jeg kom til tro på Jesus og hans frelsesverk, anklaget jeg stadig Gud for alt det fæle som skjer i verden. «Se på alt det grusomme som blir gjort i Guds navn!» sa jeg, og holdt Gud på ti armlengders avstand. En dag traff jeg en som sa til meg: «Det du beskriver er menneskers verk. Hvorfor anklage Gud for det ødeleggende som mennesker gjør, selv om de hevder å gjøre det i Guds navn?»

Guds kjærlighet er mye større enn den som er synlig i verden i dag. Vi leter ofte etter Gud i det synlige, men Gud åpenbarer seg i det usynlige. Hvis vi bare ser rundt oss for å finne ut hvor god Gud er, så har vi satt store begrensninger på Guds gode planer og hensikter for alle mennesker. Da blir Gud liten, og det er lett å tenke at Gud ikke er i stand til å utrette noe:

• • Vi ser på hverandre. Forhold går i stykker, vi sårer hverandre, bitterhet oppstår, og vi tenker midt i skuffelsen; Gud bryr seg ikke om oss.
  • Vi ser på verden rundt oss. Hat, drap og ødeleggelser, naturkatastrofer og krig. Det er lett å si; Gud handler ikke i dag, han er ikke i stand til å gripe inn. Det finnes ingen god Gud.
  • Vi ser på menigheten. Kanskje er det lite liv, få kommer til tro og forkynnelsen gir lite håp til hverdagen. Da er det lett å tenke; Gud helbreder ikke i dag, nådegavene fungerer ikke, liv blir ikke forandret.

Takk Gud for hans store nåde! Frelsen er fullkommen, men vi er ikke fullkomne. Ikke jeg, ikke du. Derfor trenger vi alle nåde. Det må alltid være vårt utgangspunkt i møte med alle andre mennesker. Vi kan ikke kreve fullkommenhet av oss selv eller andre.

Vi trenger å se forbi alle de menneskelige begrensningene vi legger på Gud. Hvis vi heller er villige til å se våre egne begrensninger og lar han gjøre sitt verk i oss, da vil Guds rike bli synlig gjennom våre liv, og vi kan gjøre det gode. I Jesu navn.

«Jeg sier dere: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får. Den som leter, han finner. Og den som banker på, skal det lukkes opp for.» (Luk 11,9-10)

I grunnteksten er be, let og bank på alle skrevet i aktiv imperativ form i nåtid. Det innebærer handling som blir gjentatt og som pågår kontinuerlig. Jesus ga oss dermed bud om å kontinuerlig be, lete og banke på. I bunn og grunn betyr dette: «Fortsett å be, så skal dere få.»

Det er løfter knyttet til dette, som vi leser om i Lukas, og også i Jeremia 29,13-14 (MSG):

«When you call on me, when you come and pray to me, I’ll listen. When you come looking for me, you’ll find me. Yes, when you get serious about finding me and want it more than anything else, I’ll make sure you won’t be disappointed.»

Løftene er:

1. Han hører når vi ber
2. Vi vil finne ham når vi søker ham
3. Vi vil ikke bli skuffet når vi mener business

Når vi fortsetter å be, lete og banke på, så vil vi få svar. Det er som at Gud sier: Ikke gi opp!!

I Lukas 18 forteller Jesus lignelsen om den uhederlige dommeren og enken som ’stadig på ny kom til ham’ (Luk 18,1-8). Enken ga seg ikke, og til slutt ga dommeren etter og hjalp henne. Jesus avslutter lignelsen med å si: «Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart.»

Paulus understreker dette med å si: «Vær utholdende i bønn, våk og be med takk til Gud!» (Kol 4,2)

Så til et kjent bibelvers i Matteus 6,33:

«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.»

Søk først er også skrevet i aktiv imperativ nåtidsform. Verset kan dermed leses slik: «Søk kontinuerlig først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» Det betyr at når vi setter Guds rike først i alle ting, så vil Gud velsigne oss med det vi trenger.

Alt bygger på nåde og Guds rettferdighet gitt oss gjennom Jesus Kristi død og oppstandelse. Vi kan ikke gjøre noe for å legge noe til det Gud allerede har gjort ferdig. «Det er fullbrakt!» sa Jesus på korset da han utåndet. Dermed blir det viktig med hvilket utgangspunkt vi ’søker først Guds rike’. Det er med utgangspunkt i Guds gave som allerede er gitt, og som vi kan ta i mot.

Så hvorfor understreker Bibelen at vi skal være pågående i vår søken etter Gud? Er det ikke bare å si ’Ja takk!’? Jeg tror vi hele tiden har et valg; våre veier, eller Guds veier. Gud vet at hans veier er bedre enn våre. Vi har blitt fri fra slaveriet til synd, og er nå bundet til Jesus ved hans kjærlighet til oss, ved Åndens lov – ikke bokstavens lov (se Rom 6 og 8). Men vi har fortsatt vår frie vilje. Med vår vilje velger vi. Hans veier eller våre veier. Og når vi bruker vår vilje til å søke Guds rike først, lever vi etter det nye mennesket, vår nye natur. Gud er ånd, og hans velsignelse er åndelig (Ef 1,3). Når vi bruker vår vilje til å søke ham, er det vår ånd som søker Guds ånds velsignelse, og den gir han villig. Men vi må søke. Igjen og igjen.

I ydmyk forståelse av at vi ikke kan fortjene Guds kjærlighet, er det ganske vanlig å uttale at Gud elsker oss på tross av. På tross av våre feil og mangler, på tross av vår synd. Jeg har lyst til å ta rotta på en slik forståelse.

Jeg henger med på utgangspunktet for tankegangen: Vi er alle syndige, vi har alle vendt Gud ryggen. Ingen kan skryte av sin egen rettferdighet. Gud elsker oss ikke fordi vi har gjort oss fortjent til det. Dermed har Gud valgt å elske oss på tross av vår tilkortkommenhet.

Men la meg spørre deg som er mor eller far, eller som kanskje blir det en gang: Elsker du, eller vil du elske ditt barn på tross av?

Mine barn gjør ikke alltid som jeg vil (bombe!). Sier jeg til dem når de har gjort noe dumt at jeg elsker dem på tross av deres feil og mangler? Selvfølgelig ikke. Jeg sier til dem at ingenting de gjør kan få meg til å elske dem mindre. Jeg elsker de like mye, uansett hva de måtte finne på i livet. Det er den eneste kjærligheten som er betingelsesløs.

Hva er forskjellen, sier du. Å elske på tross av er vel det samme som å elske uansett? Ikke i mine øyne. Den ene beskrivelsen skaper distanse mellom den som elsker og den som blir elsket. Den andre beskrivelsen drar den som blir elsket til den som elsker. Derfor vil jeg aldri si at Gud elsker på tross av. Gud elsker fordi han er kjærlighet (1 Joh 4,8). Gud elsker, for han kan ikke annet. For ingenting kan skille oss fra hans kjærlighet (Rom 8,37-39).

Gud elsker ikke på tross av.

“Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.” (Rom 5,8)

“For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” (Joh 3,16)

Gud elsker fordi han har en uuttømmelig, ubetinget, ubegrenset kjærlighet.

Gud elsker på grunn av.