Category: Life

Jeg lengter etter at jeg selv og fellesskapet av troende kontinuerlig lever i realiteten av Guds livsforvandlende nåde, kjærlighet og kraft, at vi hører hva Jesus sier til menigheten og til hver enkelt som tror på ham, at vitnesbyrdet om Jesu oppstandelse og de synlige konsekvensene av det i våre liv er det som gjør kirken attraktiv, at gjennom alt dette er det Jesus, hodet for kirken, som blir æret.

For å utdype min lengsel tillater jeg meg å komme med noen (retoriske) spørsmål og en (ikke-retorisk) påstand.

Kan det være at vår (dvs alles) forståelse av og erfaring med Guds kjærlighet vokser når vi ser at den nedbøyde og undertrykte blir gjenopprettet til styrke og helhet i vår midte?

Kan det være at når kirken i alt den er og gjør fokuserer på å skape håp for de håpløse, helbredelse for syke og frelse for sjelen, da vil selv de mest velfungerende få en større åpenbaring av Guds enorme kjærlighet for seg selv?

Kan det være at når vi slipper til det overnaturlige (det supernaturlige) i våre gudstjenester, så vil naturlige, vanlige mennesker fra alle sesonger i livet få et genuint møte med Guds livsforvandlende kjærlighet og rettferdighet? Og hvis det er slik, dersom vi ikke gjør det, raner vi da folk fra et evangelium som ikke bare frelser, men også setter fri?

Min påstand er at med mindre vår presentasjon av evangeliet forløser kraft som gir lys, håp og liv til de mørkeste og mest bortgjemte områdene av det mest knuste hjertet, så presenterer vi et evangelium for den tilsynelatende vellykkede.

Dette er et spørsmål om teologi, jeg er klar over det. Men det er også et spørsmål om hjerte.

Hva er tilstanden til hjertet og sjelen i fellesskapet av troende (kirken) og hos den enkelte etterfølger av Kristus? Blir vi forvandlet til å være levende vitnesbyrd (vitner) om Guds frelsende nåde?

Kan det være at vitnesbyrdet til et forvandlet hjerte er med å forberede hjertet til en som ennå ikke tror, slik at han eller hun raskere kan tro og ta i mot Jesu ferdige verk på korset? Og hvis det er slik, må ikke fokuset til kirken være både sjelens frelse og hjertets forvandling?

Jeg tror det.

Vår posisjon er alt vi er i Kristus; rettferdiggjort, tilgitt, elsket. Det er fundamentet for vår tro og livet med Gud. Rettferdiggjørelse ved tro alene er grunnmuren vi står på. Paulus sier: “Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige” (Ef 1,18). Vårt håp og vår arv er Kristus. Han har gjort alt ferdig. Vår tro hviler på posisjon. Vi er satt i himmelen med Kristus (se Ef 2,6).

Vår relasjon er livet med Kristus. “Vi elsker Gud fordi han elsket oss først” (1 Joh 4,19). Relasjonen med Jesus innebærer å leve i hans nærvær, å lytte til hans stemme, å kjenne hans omsorg, og å gi sitt hjerte som gjensvar på hans kjærlighet. Bibelen sier at vi er kalt til fellesskap med Kristus Jesus (1 Kor 1,9). Det krever tid, og det krever at vi oppriktig søker ham og lar han fylle oss med alt det gode han gir oss.

Det kan sammenlignes med et ekteskap. Ekteskapet hviler på posisjon (ekteskapspakten). I gode og onde dager kan et ektepar lene seg på den dagen de sa ja til hverandre. Det er et fundament å stå på. Men livet i ekteskapet kan bare vokse og utvikles i relasjon. Intimitet, nærhet, åpenhet, ærlighet, tilgivelse, anerkjennelse, styrke, visjon, hensikt. Alt utvikles i relasjon. Et ektepar kan ikke vise til den dagen de ble gift og si at de har et velfungerende ekteskap. De kan ikke vise til sin posisjon som gift og hevde at alt er bra, og at de trives og vokser som enkeltmennesker og par innenfor ekteskapets ramme. Det kan bare vises gjennom hva slags relasjon de har.

Det er det samme med vårt forhold til Kristus. Uten å forstå vår posisjon i Kristus, blir vi usikre kristne som hele tiden lurer på om vi er gode nok. Uten å ha en levende relasjon med Kristus, blir vi kjølige kristne som ikke lar Jesus forme, lede og bruke oss slik som han har tenkt. Hvis vi bare fokuserer på vår posisjon, er det lett å tenke at det ikke er mer enn det vi allerede ser. Hvis vi bare fokuserer på relasjon blir vi raskt svermeriske troende som kastes hit og dit av hver nye bølge som kommer. Hvis vi bare står på det ene beinet blir vi haltende kristne. Posisjon gir oss trygghet og stabilitet. Relasjon gir oss retning og hensikt.

På korset utåndet Jesus og sa “Det er fullbrakt!” (posisjon). Etter at han sto opp fra graven viste han seg for kvinnen som kom for å se til ham, og nevnte henne ved navn: “Maria” (relasjon). Det er ikke et enten eller. Det er begge deler. For å gå stødig trenger vi to bein å stå på. Posisjon og relasjon.

Den 12. mai i 1991 erfarte jeg hva det vil si å komme hjem. Da kom jeg hjem til Gud. Ikke bokstavelig talt, men åndelig sett. Jeg opplevde å finne meg selv i Guds åpne armer. Der fant jeg glede, trygghet og hensikt med livet. Livet mitt ble snudd på hodet, rett og slett (se min første post: Nytt liv. Et tilbakeblikk).

Både før og etter den dagen har det vært vennskap og fellesskap med andre troende som har betydd mest for utviklingen av relasjonen min med Gud. Så hvordan kan vi som enkeltmennesker og fellesskap bygge et hjem, som hjelper hverandre til å leve ut fra det nye livet som Gud har gitt? Et liv som pulserer i relasjon til Gud og andre mennesker.

I Johannes kapittel 11 i Bibelen leser vi om Lasarus, en venn av Jesus, som døde. Han ble salvet, bundet opp med et likklede og lagt i en grav. Jesus kom til graven fire dager etter at Lasarus var død. Han var opprørt og lei seg da han gikk bort til graven – som på den tiden var en hule med en stor stein foran åpningen:

39 Jesus sier: “Ta steinen bort!” “Herre”, sier Marta, den dødes søster, “det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.” 40 Jesus sier til henne: “Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?” 41 Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: “Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. 42 Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.” 43 Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: “Lasarus, kom ut!” 44 Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: “Løs ham og la ham gå!”

Lasarus ble levende igjen! Husk at det var Jesus som vekket Lasarus opp fra de døde. Det var Jesus som sa “Lasarus, kom ut!” Guds sønn, med makt til å reise opp fra de døde – han var det som løftet Lasarus opp fra dødsriket og ga han livet tilbake. Ingen av de som sto rundt graven kunne gjøre det. Bare Jesus har den autoriteten over liv og død. Vi kan ikke frelse noen. Bare Jesus Kristus er den som frelser og gir nytt liv.

Så hva er det vi som troende kan bidra med? Jesus sa til menneskene som sto rundt graven: “Løs ham og la ham gå!” Lasarus kom gående ut av graven som en mumie, med likkledet bundet rundt hele kroppen og ansiktet. Ikke veldig komfortabelt, vil jeg tro. Han kunne ikke se så mye, og heller ikke bevege seg fritt. Selv om han sikkert var rimelig glad fordi han hadde stått opp fra de døde (er jo god grunn til å være glad det), så var det vanskelig for han å leve det nye livet som Gud hadde gitt han. For han var jo fortsatt bundet av likklærne. Det var ting som holdt han tilbake, kan du si 🙂 Så hva var det de rundt Lasarus ble bedt om å gjøre? ‘Løs han fra fillene som binder han, og la han gå’.

Hva har denne historien å fortelle oss om hvordan et hjem av troende skal ta vare på hverandre og stadig nye mennesker som kommer til tro?

Et hjem som betyr noe for andre er så tett på mennesker at de ser den enkelte og deres behov. De som sto langt unna graven visste kanskje ikke engang hvem Lasarus var. De hørte det skjedde noe, men de ante ikke hva som foregikk. For å hjelpe mennesker som trenger oss, må vi være der det skjer, og vi må møte mennesker ut fra deres virkelige behov. Og vi trenger å skjønne hva Jesus holder på med. Han er i ‘nytt liv’ bransjen. Vi må ha øynene åpne for hvem han når inn til, og høre når han sier til dem: “Kom ut!”

Et hjem hjelper mennesker av med de gamle fillene, og gir de nye klær. Noen ganger bokstavelig talt, men også i betydning av å legge vekk det gamle og ikle seg det nye livet (se Kol 3,9-14). Som et hjem som bryr seg om andre vil vi bygge vennskap, lede mennesker til Guds ord, være gode forbilder, utfordre og oppmuntre, og se mer av gullet i andre enn de ser selv.

Et hjem gjør ikke folk avhengig av seg selv, men det utruster enkeltmennesker til å leve livet med Jesus på egen hånd og sammen med andre. Et hjem ‘lar de gå!’ De beste vennskapene jeg har, er de som er direkte og åpne – hvor jeg har blitt hjulpet av med fillene; frykten, avvisningen og usikkerheten. Det er der jeg har blitt oppmuntret og elsket for den jeg er, Øystein, skapt av Gud, et mesterverk, skapt til gode gjerninger. Elsket til å være meg. Ikke usikkerheten min, ikke avvisningen min, ikke frykten min. Når noen tror på deg, er det enklere å tro på seg selv, det potensialet Gud har gitt deg og framtiden han har tenkt for deg.

Men vi trenger alle å kle av de gamle fillene for å kunne gå i nye klær. For å gå i fred med tro på at jeg er rettferdig i Jesus Kristus, må jeg erkjenne og bekjenne selvrettferdighet, navlebeskuelse og selvfordømmelse. Det er tøft, og noen ganger trenger vi andre til å gjøre oss klar over hva som binder oss. Ikke med fordømmelse og krav, men med nåde og kjærlighet. “Løs ham, og la ham gå!” Så kan vi gå ut i frihet, ikke bundet av synd og skam, men med løftet hode, med tro på framtida, med tillit til Gud, og med nærhet til hverandre – så vi igjen kan være der når Jesus sier til andre: “Kom ut!”

Gud vil det samme for hver enkelt av oss: Å bygge et hjem som ser de Jesus ser, løser de fra det som holder de tilbake, og lar de gå for å leve et liv med hensikt, i relasjon til Gud og andre mennesker.

Når vi skal forsøke å si noe om hvem Gud er, bruker vi ofte ord som hellig, allmektig, allstedsnærværende, allvitende, evig, treenig. Hvert av ordene gir ulike assosiasjoner. Det er ord som beskriver Gud, men ordene rommer likevel ikke Gud. Sånn sett blir ordene menneskelige begreper for å forklare det som vanskelig lar seg forklare.

Augustin, en av de kjente kirkefedrene i det 4. århundre, ble minnet på sine begrensninger til å forstå og forklare Gud, da han gikk en tur på stranden og så en ung gutt som hadde gravd et hull i sanden. Gutten fylte hendene med vann fra sjøen og helte oppi hullet. Denne aktiviteten gjentok han gang etter gang, mens Augustin sto fascinert på avstand og betraktet det hele. Til slutt gikk han bort til gutten og spurte hva han holdt på med. Gutten svarte at han forsøkte å tømme havet oppi hullet han hadde gravd. Augustins respons var at det var jo en umulig oppgave. Hendelsen fikk Augustin til å spørre seg hvordan vi kan forvente å romme Guds endeløse mysterie i en bok. Han erkjente at vi aldri fullt ut kan kjenne den uutgrunnelige Gud.

Vi kan i denne sammenheng snakke om spenningen mellom Gud som mysterie, og Gud som har åpenbart seg for menneskeheten. Teologen Denis Edwards beskriver mysteriet Gud som en ‘horisont av eksistens som unnslipper begrensninger, definisjoner og våre forsøk på å begripe det intellektuelt’. Å si at Gud er hellig og allmektig beskriver Gud som annerledes enn oss. Vi er mennesker, individer, skapt, begrenset av tid og rom, som står i en sammenheng med andre mennesker og resten av skaperverket. Vår oppfattelsesevne, vår evne til å forstå, er begrenset til de egenskaper som er nedlagt i oss. Hvordan er det da mulig for oss å kjenne Gud, skaperen av universet, han som er større enn vår fatteevne?

Jo, fordi Gud vil det. Han har åpenbart seg i historien, gjennom profetene og det skrevne ord i Bibelen, gjennom Jesus Kristus og den Hellige Ånd, og han åpenbarer seg fortsatt for oss i dag. Gud kunne valgt å ikke vise seg for oss, men det ville stride mot hans natur og karakter, og hele hensikten med skaperverket. Gud skapte for å åpenbare seg. Han skapte menneskeheten for å ha relasjon til oss. Derfor virker det meningsløst å tro at Gud skapte jorda og menneskene en gang i tiden, for så å la oss fortsette tilværelsen på egen hånd. Han er en Gud som griper inn og viser seg for oss, ikke bare når mennesker roper til han, men han tar selv initiativ. Han sendte sin egen sønn. Når vi kan si at vi kjenner Gud, er det først og fremst fordi han har latt seg kjenne. Og nettopp det er de gode nyhetene! Han ønsker at vi skal kjenne ham. Han gjorde alt for at vi skal kjenne ham.

Jesus kom som løsningen på menneskets grunnproblem; bruddet i relasjonen til Gud. Han kom for å gjenopprette og forsone, og for å vise at vi igjen kan ha en relasjon til han som har skapt oss. Da den Hellige Ånd ble sendt, var det for at den som tror og følger Jesus, kan kjenne Gud. Han er større enn universet, uten begynnelse og ende. Han er opprinnelsen til alt som er skapt, og han kaller seg vår far. Og han er en god far. Derfor kan vi være frimodige! Vi kan komme til han med alle våre lengsler, drømmer, spørsmål, gleder og sorger. Og han hører på oss, tar i mot oss og virker i våre liv og våre omstendigheter. Det er vårt håp, vår dypeste glede og trøst; at vi kan kjenne ham, den eneste sanne Gud, og han som Gud har sendt, Jesus Kristus (se Joh 17,3). Gud er mysterie, men mysteriet er åpenbart til menneskeheten gjennom hans sønn, som har vist oss hvem Gud er. Derfor kan vi ha full tillit til ham, og vi kan ha visshet om at han lengter etter at vi kan få kjenne ham, og til slutt være sammen med ham i all evighet.

For å beskrive hva jeg tenker tro er, vil jeg fortelle en liten historie.

Da minstejenta var noen år yngre, var vi på en ukes ferie hos foreldrene mine, på gården der jeg vokste opp. Opp til andre etasje i huset er det en bratt trapp. Bella, på den gang tre år, syntes nok trappa var litt skummel, for hun var ganske så forsiktig de gangene hun gikk opp der. En dag var hun på vei opp trappa mens jeg gikk rett bak henne. Det var påfallende at hun denne gangen gikk så lett og ledig opp trappa – hun holdt seg ikke fast i gelenderet en gang. Så tenkte jeg først: Det må være fordi jeg går bak henne at hun ikke synes det er så skummelt.

Men så slo det meg. Det var ikke bare fordi jeg gikk bak henne at hun kjente seg trygg, og ikke var redd for å falle og slå seg. Det var fordi hun visste at jeg gikk bak henne! Det var hennes visshet, hennes tro om du vil, som gjorde henne trygg. Jeg var der jo hele tiden. Men om hun ikke hadde fått med seg at jeg gikk bak henne, hadde det ikke hjulpet henne.

Sånn er det med Gud. Han har vært der, og er der, hele tiden. “Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om det en ikke ser ” (Hebr 11,1). Det er først når vi tror med full visshet at han er der, at han tar i mot oss hvis vi faller, at han viser oss nåde, gir oss ny kraft og reiser oss opp igjen, først da kan Guds nærvær i våre liv bli til hjelp for oss.

Nå har jeg vært en troende i over 20 år. Nå fikser jeg det, kan jeg tenke. Dette kristne livet. Vi kan faktisk bli bedre og bedre på å være kristne bare ved å oppholde oss lenge nok i kristne kretser. Vi kan ta oss sammen, lære av andre, og etterhvert føle at vi fikser det. Så har vi plutselig blitt ‘flinke’ kristne. Men, hallo! Var det ikke det jeg erkjente da jeg kom til tro på Jesus første gang, at jeg ikke fikser det selv? Hva er annerledes 20 år etter? Egentlig ingenting. Jeg er like avhengig av å leve tett på Jesus nå som da (se min tidligere post: Tett på Jesus). Jeg er like avhengig av å ha fellesskap med andre troende for å hente kraft og styrke, og for å bli utrustet til å gjøre godt. Det kristne livet kan ikke leves alene. Jeg trenger Jesus og hans stadig livsforvandlende kraft, og jeg trenger andre troende i livet mitt. Jeg trenger å løfte blikket til Jesus Kristus i bønn, tilbedelse og lovsang, mens jeg hengir meg til ham. Jeg trenger å bli minnet på hensikten med hvorfor jeg er her. Jeg trenger like mye den gode, trosbyggende undervisningen som hjelper meg til å ha rett fokus i hensikt og handling. Jeg trenger å legge ned mine egne ambisjoner og huske at det ikke handler om meg. Jeg trenger å minne meg selv på at Guds kirke er til for alle mennesker i hele verden. “For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv” (Joh 3,16).

Avsides med Jesus, alene og sammen med andre. Der blir perspektivene mine justert. Der kjenner jeg at jeg lever, og at jeg fylles med tro og håp. I hans nærvær river jeg ned de tankene som lurer meg til å tro at jeg fikser dette livet på egenhånd, idet jeg igjen (og igjen) bekjenner min avhengighet av Jesus Kristus, og takker han for det han allerede har gjort ferdig for meg på korset. Uansett hvor mye jeg anstrenger meg eller prøver å tilfredsstille Gud, så kan jeg ikke legge noe til eller trekke noe fra det han allerede har gjort. Uansett hvor flink jeg har blitt til å gjøre de riktige tingene, kan jeg ikke fortjene Guds kjærlighet mer enn den dagen jeg oppga alt strev og bare tok i mot. I Romerbrevet forteller Paulus om en kirke som “brenner for Guds sak, men uten forstand. De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet” (Rom 10,3). Det hjelper derfor ikke om vi er blitt flinke til å takle livet og omstendighetene rundt oss, hvis vi stadig glemmer at vi er rettferdige kun fordi Gud har gjort oss rettferdige ved sin sønns Jesu Kristi død og oppstandelse. Alt annet er konsekvenser. Av nåde er vi frelst, derfor lengter vi etter at Gud skal forandre oss til å bli mer lik ham, så hans tanker kan få prege oss og vi kan begynne å gjøre hans gjerninger.

Vi trenger derfor å studere og meditere på Guds ord og bli mer og mer kjent med hans karakter. Dersom vi lever nær til ordet og lar det virke i oss, vil vi i vanskelige situasjoner kunne ta gode valg rett og slett fordi vi har blitt bedre kjent med Jesus. Når hans karakter får prege oss, blir vi i stand til å kjenne i vårt hjerte hva som er rett og galt (se Rom 12,2-3). Vær stille innfor Gud og lytt til hva den Hellige Ånd sier til deg. Gjennom bønn, lovprisning og fellesskap med Jesus kan den Hellige Ånd tale konkret inn i din situasjon. Det krever vilje og tålmodighet. Men når vi begynner å høre etter, så vil vi gjenkjenne Guds stemme og forstå hva han ønsker for oss. Gud er vår Far. Han har skapt oss, og han elsker å ha fellesskap med barna sine.

Jesus sa: “Jeg er veien, sannheten og livet” (Joh 14,6). Når vi holder oss nær til Jesus, kan vi ikke gå oss bort.

Skapelsesberetningen i det Gamle Testamentet kan leses bokstavelig eller ikke. Men budskapet om en aktiv Gud som skapte menneskeheten for å ha nær relasjon med oss, skinner tydelig gjennom. Vi er hans idé, ikke et resultat av tilfeldig kjemi i universet for noen milliarder år siden. Denne forståelsen er utgangspunktet for resten av dette innlegget.

I 1. Mosebok kap. 1 leser vi at mennesket ble skapt i Guds bilde. Ikke sånn at vi er lik Gud. Vi er snarere et avbilde av hans natur, en skygge av hans karakter, bærere av hans DNA. 1. Mosebok kap. 2 beskriver at Gud ga mennesket en fysisk kropp (formet av støv fra marken), og han blåste sin pust av liv inn i den. Livets pust, neshâmâh på hebraisk, kan oversettes sjel og ånd. Dermed er vi både ånd, sjel og kropp. Og vi er plassert på jorda, som er en viktig del av Guds skaperverk. I Det Nye Testamentet beskrives det at alt er blitt til ved Kristus (Joh 1,3), “for i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige” (Kol 1,16a), både jorda og vår kropp (det synlige), og vår sjel og vår ånd (det usynlige). Vi er altså hele mennesker, skapt i Guds bilde.

Så ble det dessverre krøll på tråden. Synden kom inn i verden ved én persons ulydighet, Adam, og gjennom han ble alle mennesker og hele skaperverket dømt til å bære konsekvensene gjennom smerte, strev og død (noe vi kan lese om i 1. Mos 3,17 19 og Rom 5,12). Kapitlene 3-11 i 1. Mosebok beskriver en spiral av brutte relasjoner. 

Hele skaperverket led på grunn av menneskenes brutte forhold til Gud og hverandre. Guds nåde hindret ham i å ødelegge hele menneskeheten, og den midlertidige løsningen ble i stedet forvisning fra hans nærvær (1. Mosebok 3,23).

Et viktig (og kanskje finurlig) spørsmål å stille er: Mistet menneskeheten Guds avbilde etter Adams fall? Var det helt tapt? De som argumenterer for forutbestemmelse (predestinasjon), vil mene at Guds bilde i mennesket var fullstendig tapt etter fallet, ergo er det kun de Gud har utvalgt som kan kjenne Guds kall til omvendelse og evig liv. En innsigelse mot denne forståelsen er at Gud åpenbarte seg for og snakket med mennesker også etter fallet. Han salvet prester, profeter og konger med sin Ånd, for å representere ham og være hans sendebud til folket. Det betyr at noe i en person fortsatt var i stand til å ha kontakt med Gud og forholde seg til ham. I stedet for å tenke at Guds bilde i oss ble tapt da synden kom, er det mer hensiktsmessig å se det som ødelagt eller brutt.

Den varige løsningen på den brutte relasjonen med Gud kom med Kristus Jesus, som er det synlige bildet på den usynlige Gud (Kol 1,15). Gud ble menneske slik at menneskeheten igjen kan ha nært fellesskap med sin skaper. Det er et mirakel, akkurat som selve skapelsen. Et eksempel i Bibelen som forklarer hva som skjer i dette mirakelet, leser vi om da Jesus samtalte med fariseeren Nikodemus om behovet for å bli født på ny. Jesus sa at “Ånden føder ånd” (Joh 3,6). Det vil si at den Hellige Ånd (Guds ånd) puster nytt liv i vår ånd. Profeten Esekiel forutså dette flere hundre år i forveien: “Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden” (Esek 36,26). Paulus kaller det den nye skapningen, og fastslår at hensikten med gjenopprettelsen er at menneskene skal bli forsonet med Gud (2. Kor 5,17-18).

Paulus snakker også om at kristne “blir forvandlet til hans bilde” (2. Kor 3,18). Det greske ordet for bilde er eikon, som betyr ikon, og kommer fra en rot som betyr likhet. Når vi som troende mennesker følger Jesus og lar hans Ånd forvandle oss, så blir bildet av Jesus i oss mer og mer synlig. Å bli forvandlet til hans bilde innebærer dermed en prosess: Bildet blir gjenopprettet gjennom forsoningen (troen på Kristus), det blir forvandlet gjennom helliggjørelsen (i kraft av Guds Ord og den Hellige Ånd), og det vil bli gjort perfekt gjennom forherligelsen (når Kristus kommer tilbake).

Når vi tror at ethvert menneske er bærere av Guds bilde, uansett om det er brutt eller i ferd med å bli gjenopprettet, så spiller det liten rolle om en person er en troende eller ikke. Guds bilde er plantet i alle. Hvert individ kan derfor se gjennom øyne som Gud skapte, tenke med kreativitet som Gud la ned, og arbeide med ferdigheter som Gud ga. En person vil kanskje ikke gjenkjenne eller erkjenne det, men konsekvensen er at hver enkelt person gjenspeiler noe av Gud. Det faktum at ingen ser nøyaktig like ut, og at alle har ulike talenter og personligheter, taler i seg selv om Guds vedvarende pust av liv i mennesker født inn i denne verden. Teologen Emil Brunner hevdet at det  ikke finnes en sekulær verden, bare en skapt verden som er blitt sekularisert. Jesus Kristus døde og sto opp igjen for at hans bilde kan bli gjenopprettet i alle mennesker.

Det gjenopprettede Guds bilde i en troende er kun et resultat av nåde, og ingen kan noen gang gjøre noe for å fortjene det (Rom 3,23-24). Når vi så tror at hver enkelt person er skapt i Guds bilde, viser det oss hvordan vi praktisk må forholde oss til andre mennesker; med respekt sette hverandre fri til å være den Gud har skapt oss til å være. Det utelukker ethvert forsøk på å kontrollere og undertrykke en annen person, uansett om det er i et forhold eller gjennom et regime. Og ettersom livet er en gave fra Gud, så vil vår forståelse gjøre at vi vil beskytte og bevare livet vi har fått.

Når vår selvforståelse er basert på at vi har en gudegitt natur som ble brutt og har behov for gjenopprettelse, så bør det gjøre oss ydmyke. Når vi ser på alle mennesker som skapt i Guds bilde, og dermed er like verdifulle, bør det fylle oss med kjærlighet. Når vi ser på Kristus som det perfekte bildet på Gud, boende i den som tror ved sin Ånd, da bør det gi oss håp.

“Tålmodighet er en dyd”, er et gammelt ordtak. I Bibelen står det ganske mye om å vise tålmodighet. I Forkynneren 7,8 står det at tålmod er bedre enn hovmod. Jeg tenker at hovmod peker på meg selv, mens tålmod peker på Jesus. Hovmod er å stole på mine egne evner til å fikse livet. Tålmod er å tro at Jesus er selve livet. Tålmod. Mot til å tåle. Jesus tålte den urett som rammet ham, fordi han visste at det han led ville gi frihet til mange (Heb 12,2). Det vitner om styrke, ikke om svakhet, å være tålmodig.

Tålmodighet utstråler tillit. Det er noe attraktivt ved mennesker som ikke krisemaksimerer enhver utfordring de møter på i livet. Troende som stønner og klager over alt som ikke er slik de ønsker det skulle være, har kanskje rett til å være misfornøyde. Men likevel demonstrerer de en mangel på tillit til at Jesus har kontrollen og at han gir oss det vi trenger. “Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting”, sier salmisten i salme 23. De sju ordene er de jeg bekjenner mest i tider med usikkerhet og uro. Inni meg kan jeg nok av og til la meg vippe av pinnen av utfordrende omstendigheter. Som regel skjønner jeg etter en stund at grunnen til det er at jeg håper omstendighetene skal forandre seg, så jeg igjen kan ha fred. Det er bare det at når én ting har ordnet seg, så dukker det gjerne opp en ny utfordring. Og sånn går no dagan. Det kalles livet. Men i stedet for å søke indre fred i ytre omstendigheter, kan vi velge å stole på Jesus og be til han. Det innebærer et paradigmeskifte, en endring av fokus. Når vi overgir våre drømmer, utfordringer, lengsler og frustrasjoner til Jesus, så tror vi at han tar hånd om våre behov.

Tillit er dermed det samme som å ha tro. Jesus sier: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet” (Joh 14,27). Det er en gave, ikke et strev. Jesus fôr opp til himmelen og sendte sin Hellige Ånd til oss. Den Hellige Ånd i våre hjerter er Guds fred. Den Hellige Ånd som gir liv til det skrevne Guds ord er hans fred. Når vi stopper opp og spør Gud om visdom i ulike situasjoner, vil han villig gi oss det (Jak 1,5). Når vi inkluderer Gud i hverdagslige utfordringer, samt små og store avgjørelser, vil han lede oss. Mens vi venter på at Guds løfter skal bli en realitet i våre liv, når vi utholder prøvelser og tøffe situasjoner, kan vi ha fred.

Men hvorfor skal vi egentlig være så tålmodige? Kan ikke Gud bare velsigne oss og gi oss alt vi trenger med en gang? Hva er det vi skal være tålmodige for? Det er jo selvsagt, kan du sikkert si. Vi kan jo ikke kreve av Gud. Han er suveren og vet når han kan gi oss det vi ber om. Det er jo ikke sikkert vi er klar for å ta imot det vi ber om her og nå. Det er nok noe i det resonnementet. Men det betyr ikke at vi skal la være å be om det vi drømmer om. Nei, vi kan be med frimodighet, og tro at Gud svarer vår bønn. “Med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus” (Heb 12,2). Tålmodighet handler derfor kanskje vel så mye om ha forventing om det vi drømmer om, som det å takle å ikke ha det. Kanskje er det nettopp den forventningen som forbereder oss på det alt det gode som ligger der framme. Og kanskje det ikke er så lenge til. Kanskje har vi allerede fått det.

Jeg trives best i åpent landskap

“Jeg var i trengsel og ropte til Herren, han svarte og førte meg ut i åpent land.” (Salme 118,5)

Det er i de øyeblikkene jeg har det som tøffest at jeg virkelig skjønner at jeg trenger å leve tett inntil Jesus. Så er det også sånn at det er lett å tro at en kan klare seg uten Gud i perioder når livet kjennes enkelt og greit. I et bilde viste Gud meg at det ikke trenger å være sånn. Han talte til meg med et løfte fra sitt ord: “Jeg vil føre deg ut i åpent land!” Det var i en periode hvor jeg syntes at livet bød på litt for mange utfordringer på en gang. Samtidig hadde jeg en sterk lengsel etter å bli bedre kjent med Jesus, og jeg brukte mye tid på å søke hans plan for mitt liv.

Så fikk jeg se meg selv i en jungel. Rundt meg var det bare tett skog. Trærne strakk seg så høyt at sollyset ikke nådde ned gjennom grenene. Det var vanskelig å se noe særlig lenger enn en meter av gangen. Jeg kunne ikke stole på min egen retningssans, ettersom jeg var omsluttet av kratt og greiner uansett hvor jeg snudde meg. Det eneste som gjorde meg i stand til å finne veien gjennom jungelen, var at Gud ledet meg skritt for skritt. “Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.” (Sal 119,105). Jeg klamret meg fast til hans ord. På den måten gikk jeg meg ikke vill. Samtidig måtte jeg slite mye for å kave meg gjennom den tette skogen. Det var anstrengende og jeg ble raskt sliten. Men Gud ga meg lov til å sette meg ned og hente nye krefter, før han førte meg videre på vandringen. Jesaja 40,29 ble min trøst: “Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke.”

Så forandret bildet seg. Jeg så meg selv på en åpen slette uten noen trær eller hindringer. Sletta var så lang og bred at den bare forsvant ut i horisonten, uten å vise hvor veien gikk. Det var ingen oppgått sti som viste hvor jeg skulle gå, eller skilt som fortalte retningen. Da forsto jeg at det er avgjørende å bli ledet av Gud også når vi har det bra. I perioder hvor livet er uten bekymring og hindringer, er vi minst like avhengige av Gud for å følge han. For vi kan stå å se utover sletta og stake ut kursen på egen hånd, uten å oppdage at vi havner i feil retning. I vår glede over at økonomien begynner å ordne seg, forholdet til kjæresten blir bedre, tjenesten skyter fart og mennesker blir frelst, så er det fristende å vandre lykkelig avgårde og ikke involvere Gud i små og store avgjørelser for veien videre.

Når vi innser at vi trenger å søke Guds ansikt og hans råd minst like mye på glade dager, blir det også lettere å hvile i Guds nåde. Da trenger vi ikke tviholde på det vi sliter med for å leve nær Gud. Vi behøver ikke lete etter dårlige sider ved oss selv for å holde stoltheten i sjakk. Vi er kjøpt fri fra det strevet. Prisen er betalt, og vi er fri fra fordømmelsen og nederlagene. Det er den gleden vi skal få leve i, vokse i og tjene i. I glede skal vi få gå på den veien som Gud viser oss. Om vi tar noen avstikkere underveis, så har Gud fortsatt kontrollen. Han hjelper oss så vi kommer inn på riktig kurs igjen.

Det er minst to ulike måter å forstå bevegelse framover innenfor en ramme av tid og rom: Lineært og sirkulært. En lineær prosess har ofte en begynnelse og en slutt, og fasene i prosessen følger etter hverandre. Fra a, til b og til c, og så videre. En sirkulær prosess er mer dynamisk og beveger seg mellom ulike faser, som i en spiral. Likevel går det framover. Sirkulære prosesser er mere fleksible, de er ikke så styrt av logisk tankegang, og de gir større mulighet til å vende tilbake til utgangspunktet og begynne på nytt. Vår tankegang er ofte veldig lineær. Vi ser for oss starten på tilværelsen, tidspunktet da vi ble født, og den dagen da livet slutter her på jorda. Og vi kan bare anta hvordan det blir etter det.

Bibelen bringer inn andre perspektiver. “For Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag” (2 Pet 2,8). Det at Jesus er Alfa og Omega (begynnelsen og slutten) betyr ikke nødvendigvis at Gud beveger seg parallelt med verdenshistorien fra begynnelse til slutt. Det kan like gjerne bety at han favner og omslutter hele verdenshistorien. Det er som jeg kan se Gud stå stille og betrakte, og samtidig delta og påvirke verden ettersom tiden går.

De aller første ordene i Bibelen: “I begynnelsen skapte Gud” indikerer at tiden er skapt, ettersom Gud var til før “i begynnelsen”. Kanskje betyr det at tiden ble gitt til oss mennesker for å ha ordninger å innrette oss etter. En annen mulighet er at tiden kom med syndefallet. Det var jo meningen at mennesket skulle leve i nært samfunn med Gud i all evighet. Det er vanskelig å tenke seg et liv i evighet sammen med Gud med klokke på armen, og at vi blir eldre og eldre. Med syndefallet kom døden inn og livet fikk en slutt.

Guds navn er ‘jeg er’ (2.Mos 3,14). Jesus sa: “Før Abraham var, er jeg” (Joh 8,58), for å slå fast at han er Gud, og at han ikke lever med samme tidsperspektiv som oss. Jesus sa også: “Jeg er veien, sannheten og livet” (Joh 14,6). Men han sa aldri at veien bare går rett frem. Vi trenger å få et Guds rike perspektiv på livet. Vi er satt inn i en verden som tenker veldig lineært, men Gud leder oss gjennom livet på en mer sirkulær måte, med evigheten i sikte.

Årstidene er et godt eksempel. Se på naturens orden, hvordan blomstene som vokser fram formerer seg ved å spre sine frø slik at de faller til jorden og dør, for så å skyte nye skudd. Jesus levde livet sitt på den måten, og han forventer faktisk det samme av oss: “Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv” (Joh 12,24-25). Jesus snakket om seg selv, at han måtte dø for at vi skulle få evig liv. Men han var da også veldig tydelig på at vi trenger å miste oss selv for å oppnå evig liv. Miste hva da? Holder det ikke at Jesus døde på korset? Sier han ikke her imot den lære som forkynner rettferdighet ved tro på det han selv gjorde nettopp ved å dø? Nei, for i dette ligger selve hemmeligheten til å leve det kristne livet her på jorda. Forfatteren av Hebreerbrevet utfordrer oss til å leve i tro, for uten tro kan vi ikke være til glede for Gud (Heb 11,6). Hvis tro er å feste blikket på Jesus og ha vår tillit til ham, da kan vi ikke samtidig holde fast på alt annet i våre liv som gir en slags opplevelse av trygghet og mening. Jesus vet at livet sammen med han er det beste for oss. Han kaller oss til samfunn med seg selv, her og nå, og inn i evigheten. “Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus” (Joh 17,3).

Så har livet i evigheten startet allerede, ved at vi tror på Jesus og følger ham. Det er  ikke en lineær prosess, hvor livet her på jorda en dag tar slutt og evigheten overtar. Evigheten har allerede grepet inn i vår tidsbestemte virkelighet. Det er et mysterie, men det er en realitet vi trenger å omfavne. Det er nøkkelen til å fri oss fra bekymring og stress. Det er kraften til å leve for mer enn dagen i dag. Det er gleden som kan gi oss mot til å tåle. Det er nåden som gjør at vi kan starte hver dag med forventning og tro som leder oss til mennesker og muligheter vi bare kunne drømme om. “Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår” (Ef 3,20).

Verden var atskilt fra Gud. Han kunne ikke komme til oss i sin hellighet, for verden lå under for det onde og synden som skilte oss. Men da Gud ble menneske og Jesus kom til oss, tok han del i vår tidsverden. Kristi forsoningsverk var et oppgjør med synden og døden, slik at vi igjen kunne være hos vår Far hele tiden. Guds evige rike er kommet til vår tidsbegrensede verden. Gud kan være alle steder til samme tid, for han er ikke avhengig av vår tid. Som kristne trenger vi å leve i et evighetsperspektiv for å forstå hva vi allerede har fått og hva som venter oss i evigheten, og for å forstå og akseptere at Gud ikke alltid svarer våre bønner slik vi skulle ønske det.

I følge Thomas Aquinas, som levde i det 13. århundre, er håpet om evig liv en grunnleggende årsak til glede og lykke i livet vi lever på jorda. Selv om lykke i seg selv ikke er livets hensikt, så holder det oss likevel oppe og gir momentum og kraft til vår lengsel om å leve for noe større enn oss selv. Teologen Jürgen Moltmann har sagt at å leve uten håp er å ikke lenger leve. Kristne tror at Jesus er verdens håp, slik som Bibelen sier: “Han skal ikke knuse et knekket siv og ikke slukke en rykende veke før han har ført retten fram til seier. Til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp” (Matt 12,20-21).

Vi vender derfor blikket mot Jesus hver dag, for å kjenne han, så vi kan ha håp om evigheten allerede i dette livet. Vi går gjennom døren, som er Jesus (Joh 10,9), og tar i mot ordet som setter oss fri, som setter oss i stand og utruster oss til all god gjerning (2 Tim 3,17). Da trenger vi å legge ned vårt eget, vår egen rettferdighet, i bytte med hans fullkomne verk. Og det er vel det Jesus mener når han sier at vi må miste oss selv. Og det vi får tilbake er så mye, mye større.

Det er pussig hvor mye følelser kan svinge ettersom været skifter

Det var forventningens årstid. I lengre tid hadde den klare himmelen forsterket lengselen etter en vår i mitt eget liv. Denne dagen var en av de som gjorde det enkelt å stå opp. Selv om gardinene var trukket for, kjente jeg på lufta i rommet at det var en strålende morgen.

Jeg pleide å kalle livet en sinuskurve: For at det skal gå oppover må det ha gått nedover først. Og har det gått oppover en stund, må en forvente at det går nedover snart. Jeg kunne stråle om kapp med vårsola – og gråte striere enn høstregnet. Dagene ble gode hvis ting klaffet og jeg følte meg heiet på av venner som visste å komme med oppmuntrende bemerkninger. Men ensomme var dagene da jeg opplevde at få la merke til meg, eller at utmerkede planer gikk i vasken.

Lykken i livet ble dermed avhengig av prestasjonens valør. Min egen og andres. Således ble det perfekte det eneste tilfredsstillende. Det gjaldt hjemme, på skolen, i kameratflokken, på idrettsbanen, ja, stort sett overalt hvor jeg befant meg.

Denne situasjonsavhengige livsføringen reflekterte synet jeg hadde på verden rundt meg: Det er tilfeldig hvor du blir født, og dermed også hvilke verdier du bygger livet ditt på. Den eneste rette filosofi må dermed være at ingen filosofi er den eneste rette, tenkte jeg. Jeg slo meg til ro med at hver religion eller filosofisk tanke bygger på en idé som stimulerer mennesket til å finne ut av seg selv i forhold til den verden vi lever i. Jeg trakk den slutningen at én ideologi ikke kan bety det samme for alle, fordi hvert enkelt menneske er forskjellig. For meg ble dermed hele universet én filosofi, og samlet i det lå hele spekteret av tanker og tro. Alt var verdt noe for noen, var min sammenfatning av det hele. På en måte ga det meg en beroligende forklaring på hvorfor det finnes så mange forskjellige trosretninger, både teistiske og ateistiske, i verden. Samtidig klarte jeg ikke plassere meg selv midt opp i alle disse tankene. Det gjorde meg egentlig bare mer forvirret.

Da jeg sto opp denne dagen, hadde jeg en anelse om at det kom til å bli en annerledes dag. Jeg tenkte nok ikke at det som skulle skje ville forandre livet mitt, men jeg skjønte at det var på tide med noe nytt.

Noen ganger må du bare gå innenfor døren

Jeg gikk til pottemakerens hus. Slik kan det beskrives, med et bilde, med en metafor. Døra stod åpen da jeg kom. Jeg behøvde bare å trå over terskelen. Den var lavere enn jeg hadde forventet. Jeg hadde en rar følelse av å komme hjem.

Noen dager tidligere hadde jeg betraktet meg selv litt på avstand. Jeg så meg selv bakfra og tenkte at jeg gjerne ville finne ut hvem han var, han der fyren som jeg hadde et livslangt forhold til, men likevel kjente meg ganske usikker på. Hver dag kom jeg noe nærmere. Dagen før jeg gikk til pottemakerens hus, kunne jeg puste meg selv i nakken. Men fremdeles var det ingen kontakt. Jeg så meg selv, men jeg kjente ikke han jeg så.

Noen måneder før det hadde jeg denne krasjlandingen. Med ett var ikke prestasjonene lenger nok for å bevise hvem jeg var. Jeg ble gjennomsiktig i egne øyne, og forsvaret jeg hadde mobilisert for å håndtere oppturer og nedturer i livet falt sammen. Det var som å se seg selv i et speil, og mens jeg så ble bildet svakere og svakere, helt til det forsvant og et nytt bilde kom fram. Etter en stund ble også dette nye bildet svakere. Alle mine forestillinger om verden og meg selv ble snudd på hodet. Men hva var nå så underlig med det? Det var da ikke noe spesielt, egentlig. Livet er jo sånn. Vi går på en smell. Ungdommelige forestillinger om verden blir utfordret, og vi må forholde oss til selve livet. Det er en krise. Det vil si å vokse opp. Det skjer kanskje tidligere nå enn før.

Denne gangen var det annerledes. Bildet av han jeg så forandret seg ikke. Det forsvant ikke etter en stund. Det var noe stabilt, noe solid, skapt for å vare. Så hvorfor var jeg ikke i stand til å nå det? Det virket så nært, og likevel så fjernt.

Metaforen fortsetter, og jeg visste jeg måtte gå til pottemakerens hus. Klærne på kroppen var svært tunge. De hang skitne og fillete rundt meg. Men jeg kunne ikke få de av. De satt fast, med livets negative erfaringer som selve limet. Alt jeg hadde gjort, alle de negative tankene om meg selv og andre mennesker. Alt det dårlige andre hadde gjort mot meg. Jeg ville gjerne ta av meg klærne selv, men jeg klarte det ikke.

På vei til pottemakerens hus var jeg veldig nervøs. Forventing og forvirring gikk hånd i hånd. Jeg visste ikke hva som ville skje. Hvorfor presset jeg meg selv til dette? Kunne jeg ikke bare fortsette å få det til, eller ikke få det til. Dette livet jeg hadde. Hva var nå så galt med det, tross alt? Stoltheten fikk meg nesten til å snu og gå tilbake. Da jeg stod utenfor døren skalv jeg i knærne. Jeg gikk innenfor. Pottemakeren spurte hva jeg ville. Jeg fortalte at jeg ville ta av meg de skitne klærne, men at jeg ikke klarte det. Redselen for hva som ville skje ble sterkere. I mitt indre prøvde jeg å beholde kontrollen, samtidig som jeg forstod at jeg måtte gi den fra meg. “Jeg trenger hjelp,” sa jeg.

Og det som så skjedde var noe kraftig, mektig, fornyende og livgivende. Pottemakeren satte meg opp på dreieskiva. Med sterke hender brøt han løs de skitne klærne og tok de av. Han knuste det ødelagte og formet noe nytt. Jeg sto der naken, som et lite barn. Blottet for alt jeg kunne, så jeg hvem jeg er.

Den dagen så jeg ikke lenger meg selv bakfra. Jeg ble den jeg er. Den jeg er skapt til å være, i Guds bilde. Jeg gikk derfra med en overbevisning om at jeg var forandret. Verden var forandret. I hvert fall så den annerledes ut. På vei hjem hadde jeg en underlig fred på innsiden, og jeg kunne si som salmisten: “Du vendte min sorg og klage til dans, du løste mine sørgeklær og hyllet meg i gledens drakt” (Salme 30,12).

Pottemakeren er den allmektige Gud, himmelens og jordens skaper, som skapte og som skaper på nytt. Vi leser om pottemakeren som et bilde på Gud i Jesaja 29, Jeremia 18 og 19, og i Romerbrevet 9. Utgangspunktet for metaforen er at Gud er større enn skapelsen og kan gjøre som han vil. Men i stedet for å forkaste det skapte da det vendte han ryggen, valgte han av kjærlighet til skapelsen å forme på nytt det som var ødelagt. Det er en talende beskrivelse på nåde, som egentlig handler om å få en ny start, en ny begynnelse som ikke er fortjent. Pottemakeren er Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, som ga sitt liv på korset og stod opp igjen for at du og jeg skal få legge av det gamle livet og få nytt liv. Pottemakeren er den Hellige Ånd, Guds Ånd, som ikler oss det nye livet vi har fått i gave, og lærer oss å leve ut fra det. På dreieskiva, fullstendig overgitt i pottemakerens hender, så jeg det. I tankene kunne jeg ikke fatte det, men i hjertet kunne jeg ta imot det. Sannheten begynte å ta form. Jesus Kristus ga sitt liv for at andre skal få liv. For at jeg skulle ha liv. Mitt egenrådige og selvfokuserte steinhjerte ble på dreieskiva byttet ut med et hjerte av kjøtt og blod, mer i stand til å tenke på andres beste.

Dette er min historie. Selv om det ikke trenger å oppleves like dramatisk og gjennomgripende som beskrevet for min del, så trenger alle å møte Jesus. Slik som jeg selv gikk innenfor døren, ble tatt opp på dreieskiva, og fikk et nytt liv.