Hvis du ikke allerede kjenner til det, la meg å introdusere deg til et teologisk konsept som kalles ”openness to the world”. Teologen Wolfhart Pannenberg definerer ”openness to the world” som hvert enkelt menneskes unike frihet til å utforske og bevege seg bortenfor sin egen eksistens. Vår innebygde ”openness to the world” reflekterer dermed vår søken etter Gud. Forkynneren 3,11 sier at ”Alt skapte han vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter. Men de fatter ikke det verk som Gud har gjort fra først til sist.” Alle har en ”openness to the world”. Ikke-kristne også. Evigheten er lagt i alle mennesker hjerter. Det er det som gjør oss lengtende, eller åndelig søkende, om du vil. Vi kan tenke at Gud har latt seg vise (gjennom skapelsen, historien, vår samvittighet), til en menneskehet som er mottakelig for å oppdage Gud. Det kalles generell åpenbaring, som er Guds initiativ for å vise hvem han er til alle mennesker. Spesiell åpenbaring er når Gud viser sine konkrete tanker og planer til den enkelte gjennom Bibelen og Jesus Kristus, ved den Hellige Ånd.
Spesiell åpenbaring er nødvendig for å kjenne Gud personlig, og for å bli klar over hans spesifikke vilje for sitt eget liv. Men, og her kommer poenget, spesiell åpenbaring må alltid forstås på et fundament av generell åpenbaring, og en ”openness to the world”. Hvorfor det? For det første gir det kontekst til den individualistiske oppfatningen av Guds ledelse og forståelse av hvem Gud er. Hva er Guds ledelse om det ikke har sitt utspring i Guds natur og karakter som vist gjennom historien, og som demonstrert gjennom den Jesus vi kjenner fra Bibelen.
For det andre gir det kontekst til hensikten med spesiell åpenbaring. Med en ”openness to the world” vil vi alltid ha for øye de andre. På den måten får Guds vilje og hensikt med våre liv mening utover å gi oss selv mening. Det innovervendte blir vendt utover for å gi mening til de som ennå ikke har.
For det tredje gir det kontekst til vår egen plass i det store bildet. En ”openness to the world” gjør oss ydmyke og takknemlige for andres vandring med Gud, deres bidrag til våre liv og til Guds rike.
For det fjerde gir det frihet. Først og fremst frihet til å være åpen mot Gud, og å kunne strekke seg mot ham i full tillit. Men det gir også frihet til å ikke innsnevre sitt eget liv ut fra en ferdig definert oppfatning om hvem vi er. Det gir frihet til å hele tiden være i utvikling, hele tiden ’marvel at the beauty of God and his creation’. Det gjør oss nysgjerrige og pågående, samtidig som det holder oss åpne og ydmyke. Det gjør at vi hele tiden skjønner at det er mer å oppdage om hvem Gud er, og hvem andre er. Det gjør oss mer tilgjengelige og attraktive for våre omgivelser. Det hindrer oss i å bli ekskluderende og marginaliserte.
”Gud er kjærlighet” konstaterte Johannes i sitt første brev (1 Joh 4,8). Det er konteksten for alle åndelige gaver og utrustning. Paulus plasserte kjærlighetskapitellet (1 Kor 13) mellom kap 12 som ramser opp nådegavene, og kap 14 som tar for seg nådegavenes hensikt. Uten kjærlighet har vår profetiske gave ingen funksjon. Uten en ”openness to the world” står vi i fare for å bruke alle nådegavene til vår egen oppbyggelse (og ikke bare tungetalen, slik Paulus formante). Uten en ”openness to the world” står vi i fare for å plassere noen innenfor, og andre utenfor. Det er etter min oppfatning det største hinderet for kirkevekst.
